En fantasifigur eller en virkelig person?
Det er få personer som er så kjent som Jesus Kristus. Men har han levd? Fram til slutten av 1700 – tallet var det ikke mye tvil om dette. Men dette forandret seg i og med den historisk- kritiske bibelforskningen. En av de første som skrev svært kritiske bøker om Jesus, var teologen Bruno Bauer (1809-1882). Fra og med 1840 skrev han en rekke bøker der han hevdet at Jesus Kristus ikke var en historisk person, men en myte. Og fra den tid er det stått fram mange autoriteter som har hevdet det samme.
Men er det sant? Er Jesus Kristus bare en fantasifigur, en myte? Fakta viser at det er flere kilder fra oldtiden som omtaler Jesus som en virkelig person.
Det skal legges til at disse kildene på ingen måte er positive til Jesus eller til de kristne. De har ikke agendaen, «å skal selge inn» det kristne budskap. Det motsatte er tilfelle, to av kildene er jøder som ikke trodde på Jesus som Messias, og de romerske kildene har et svært negativt syn på de kristne. Vi begynner med å se på de romerske kildene.
Publius Cornelius Tacitus (ca. 56 – ca. 120)
Publius Cornelius Tacitus, romersk historiker og embetsmann. Han var den betydeligste av keisertidens historikere. Tacitus’ to hovedverker omhandler keiserdømmets historie (i alt 30 bøker). Det han drøfter i Årbøkene 15:44 er den brann som oppsto i Roma på keiser Neros tid.
Årbøkene (Annales) 15:44
«For å få slutt på folkesnakket diktet Nero opp noen som skulle være skyldige i brannen, og hjemsøkte dem med utsøkte straffer – det var folk som mengden kalte kristne og som var den forhatt ved sine skjenselsgjerninger. Opphavsmannen til dette navn var en viss Kristus som under keiser Tiberius’ regjering var blitt dømt til døden av prokuratoren Pontius Pilatus. Selv om de kristnes fordervelige vantro foreløpig var blitt undertrykket, så brøt den ut igjen, ikke bare i Judea som dette onde skrev seg fra, men også i Roma, hvor alt avskyelig og skremmelig strømmet sammen fra alle kanter og fikk ny tilvekst.» (1)
Plinius den Yngre (ca. 61 – ca. 112)
Plinius den yngre var en romersk forfatter og embetsmann. Han ble av keiser Trajan utnevnt til guvernør i Bithynia (et område som ligger i den nordvestlige delen av dagens Tyrkia). Det er bevart en samling av hans brever, blant annet hans korrespondanse med keiser Trajan. I disse brevene skriver han om administrative problemer med blant annet de kristne i Bithynia. I den forbindelse hadde han en del spørsmål til keiser Trajan: Hvordan skal de kristne straffes? Hva er begrunnelsen for etterforskningen og hvor langt skulle man gå? Skal det gjøres forskjeller på alder eller det at man frasier seg å være kristen? Skal de straffes bare for at de kalte seg kristne, selv om de ikke var skyldige til noe som kunne knyttes til navnet [Kristus]?
Letters 10: 96-97 (Plinius til keiser Trajan)
«De som benektet at de var eller hadde vært kristne, de påkalte gudene i ord diktert av meg, de ba med røkelse og vin fremfor ditt bilde, som jeg hadde bestilt for å bli brukt til dette formålet sammen med statuer av gudene. Dessuten forbannet de Kristus – noe som ingen virkelig kristen, blir det sagt, kan bli tvunget til å gjøre – disse mener jeg skulle bli sluppet fri.
Andre, navngitt av en angiver, erklærte at de var kristne, men så benektet de det, hevdet at de hadde vært kristne, men at de hadde sluttet å være det. Noen for tre år siden, andre for flere år siden og noen så mye som for tjuefem år siden. De tilba ditt bilde og statuer av gudene, og forbannet Kristus. De hevdet imidlertid at hovedinnholdet i deres forseelse eller overtredelse hadde vært at de var vant til å møtes på en fast dag før daggry og synge engasjert en hymne til Kristus som til en gud, og til å forplikte seg under en ed å ikke begå noen forbrytelse, svindel, tyveri, utroskap, forfalske sine ord, eller å holde tilbake en betrodd eiendom når de ble bedt om å gi den fra seg.» (2)
Gaius Suetonius (ca. 70 – ca. 140)
Suetonius (norsk: Sveton) var en romersk forfatter. Han hadde en stor litterær produksjon både på latin og på gresk. Svetons De vita Caesarum (Romerske keisere) i 8 bøker er en viktig kilde til tidlig keisertid; verket omfatter Caesar og 11 keisere til og med Domitian. I den delen som omhandler keiser Claudius er Kristus (Chrestus) nevnt.
Cladius 25.4
«Jødene som, oppegget av Chrestus, stadig stelte til bråk og uro, fordrev han [Claudius] fra Roma.» (3)
Noen mener at dette ikke er Kristus (gresk: christos) det sikter til, ettersom det står Chrestus. Robert Van Voorst, som har studert dette emnet inngående, kommer med argumenter som både taler for og imot at det sikter til Kristus, sier blant annet:
«Kristus” var ofte forvekslet med “Krestus” av ikke – kristne, men også noen ganger av de kristne.» (4)
Dette er funnet både i bibelhåndskrifter, hos kirkefedrene og i inskripsjoner. At Kristus derfor ble skrevet som Krestus ser ikke ut til være så uvanlig. Vi kan også merke oss at Tacitus (som sitert ovenfor) skriver et sted «chrestianoi» (krestne) og retter det etterpå til «christianoi» (kristne).
At det er Kristus det sikter til her kan sannsynliggjøres av Bibelens fortelling. Apostlenes gjerninger forteller at på keiser Claudius befaling, akkurat som nevnt ovenfor, ble personer fordrevet ut av Roma. «Her traff han en jøde som het Akvilas, født i Pontos. Sammen med sin kone Priskilla var han nylig kommet fra Italia på grunn av keiser Claudius’ påbud om at alle jøder skulle forlate Roma.» (Apg. 18:2). At det ble bråk blant jødene på grunn av forkynnelsen i Roma kommer også fram i Apostlenes gjerninger. Da Paulus var i Roma og ventet på at hans sak skulle komme inn for keiser Nero, sa noen ledende jøder om de første kristne: «For vi vet i alle fall så meget om denne sekten at den overalt støter på motstand.» (Apg. 28:22)
Oppsummering romerske kilder
Som en oppsummering av de romerske kildene kan vi bruke ordene til Robert Van Voorst, som har studert disse kildene inngående:
«De behandlet Jesus som en historisk person, som grunnleggeren av hans bevegelse og hadde ikke noen grunn til å tvile på hans historiske ekthet. Det hadde vært lett (hvis Jesus ikke aldri hadde eksistert) å framføre et hardt slag mot kristendommen ved å vise at den var basert på en myte, når kristne hevdet at den var basert på historie. Men disse forfatterne aksepterte Jesus som historisk, og alle som en brukte hendelser fra hans liv mot kristendommen: han startet en bevegelse som de kalte en skadelig overtro, og at han ble henrettet som en kriminell.» (5)
La oss nå vende oss til noen jødiske kilder:
Flavius Josefus (ca. 37- ca. 100)
Josefus var en jødisk militær kommandant, politiker og historiker. Han var forfatter av flere verker om jødenes historie. Hans mest kjente verk er Den jødiske krig (Bellum Judaicum), som forteller om den første jødiske krigen mot romerne (66–73 e.Kr.), og Jødenes gamle historie (Antiquitates Judaicae), en framstilling av det jødiske folkets historie fra skapelsen og fram til krigen mot romerne. Josefus som var født jøde var til å begynne med på jødenes side, men byttet side til romerne etter at han hadde blitt tatt til fange. Dette førte til at han overvar beleiringen av Jerusalem på romernes side.
Jødenes oldtidshistorie 20:19
«[Øverstepresten Ananus] sammenkalte Sanhedrinets dommere og fremstilte for dem en mann ved navn Jakob, bror av Jesus, som ble kalt Kristus, og noen andre.» (6)
Talmud (skrevet ca. 200 – ca. 500)
Talmud er jødedommens største skriftsamling. Den består av lovboken Mishna og i tillegg svært mange kommentarer. Noe av innholdet ble ferdig rundt år 200, mens mange av kommentarene mener man var ferdigstilt på 500-tallet. Det finnes to «utgaver» av Talmud, den ene kalles den Palestinske Talmud og er ikke så omfattende. Den andre som er sitert her er den Babylonske Talmud.
Sanhedrin 43a (datert til 70-200)
«På slutten av påsken ble Yeshu [Jesus] hengt. Førti dager før henrettelsen fant sted, gikk en budbringer ut og ropte: «Han kommer ut for å bli steinet fordi han har praktisert trolldom og forledet Israel til frafall. Hvis noen kan si noe i hans favør, la ham da komme fram og trygle på hans vegne. Men siden ingenting ble brakt fram i hans favør ble han hengt like før påske! – Ulla svarte: «Tror dere at han var en som man kunne forsvare? Var han ikke en Mesith [en som lokker til frafall og avgudsdyrkelse], om hvem Skriften sier: Du skal ikke spare, og du skal ikke skjule ham? Men med Yeshu [Jesus] det var annerledes, for han ble knyttet til regjeringen [eller kongelige, dvs. innflytelsesrik].» (7)
Også her bruker vi Robert Van Voorst ord som en konklusjon på de jødiske kildene:
«Hvis det var noen i den gamle verden som hadde en grunn til å mislike den kristne tro, så var det rabbinerne. Å hevde at Jesus aldri hadde eksistert, men var «skapt» av de tidlige kristne, ville ha vært den mest effektive polemikk mot kristendommen (…) Men i de kildene vi har studert i dette kapitlet, vises ikke et snev av noen ikke historiske argumenter eller en «skapt» Jesus. Snarere behandlet alle de jødiske kildene Jesus som en historisk person. Som klassiske motstandere av kristendommen brukte rabbinere og senere Toledot Yeshu, de virkelige hendelsene i Jesu liv mot ham. De trodde at Jesus hadde en uvanlig unnfangelse (resultatet av en synd), utførte utrolig gjerninger (ved hjelp av magi), lærte sine disipler og det jødiske folk (frafallen lære), ble henrettet (med rette, for sine egne synder), og ble proklamert av hans disipler som oppstått fra de døde (konspirasjon).» (8)
Etter å ha studert de stedene som Jesus er nevnt i romerske og jødiske kilder kommer Edwin Yamauchi i boken «Jesus under fire» med en interessant iakttagelse, som viser at selv om Jesus ikke er nevnt mange ganger hos andre kilder utenfor Bibelen, får vite svært mye om han:
«Selv om vi ikke skulle ha hatt de nytestamentlige- eller andre kristne skrifter, ville vi vært i stand til å konkludere fra slike ikke-kristne skrifter som Josefus, Talmud, Tacitus og Plinius den yngre at: (1) Jesus var en jødisk lærer; (2) mange trodde at han utførte helbredelser og demonutdrivelse; (3) han ble avvist av de jødiske lederne; (4) han ble korsfestet da Pontius Pilatus regjerte under Tiberius; (5) til tross for den skamfulle død, mente hans tilhengere at han fortsatt var i live. De var spredt utover Palestina, slik at det var svært mange av dem i Roma i år 64 e.Kr.» (9)
Men hvorfor er ikke Jesus nevnt flere ganger hos jødiske eller romerske historiker?
Tross alt var han en svært spesiell mann som hadde helbredet folk og til og med vekket opp mennesker fra det døde og gjorde også andre store mirakler.
Men var han egentlig så kjent i begynnelsen?
Bibelen selv viser at han ikke var så kjent hos romerne. Festus som var en romersk stattholder i Judea, sier til kong Agrippa angående jødenes angrep på Paulus: «De hadde bare noen diskusjoner med ham om deres egen tilbedelse av guddommen og om en viss Jesus som var død, men som Paulus stadig hevdet var i live.» (Apg. 24:19)
Hva kan grunnen til at de ikke kjente ham vært?
At jødene ikke skrev så mye om ham er kanskje forståelig, de hatet ham. De så på ham som en kjetter, en frafallen, noe vi får et klart innblikk i når vi leser både i evangeliene og i Apostlenes gjerninger. En annen grunn er at det var ikke så utbredt med jødiske historieskrivere i det 1. århundre. Mesteparten av deres litteratur, slik som Mishna og Talmud dreier seg stort sett om religiøse saker.
Men hva med de romerske skribentene?
En sak som er viktig å vite er at mye av den romerske historie, fra Livy (døde år 17) og fram til Tacitus (døde år 120), er gått tapt. En annen grunn er at romerne var ikke så interessert i hvordan utenlandsk «kulter» hadde oppstått. Eksempel på dette er da Tacitus skriver om jødene. Han forteller ikke noe om deres historie, han nevner ikke noen gang slike viktige jøder som Abraham, Moses eller David. Det romerne var opptatt av var hva de forskjellige religioner hadde å si for den romerske stat. De blir omtalt da det skapte uroligheter som vi så i Pliny den yngres brev til keiser Trajan.
Var Jesus Kristus en virkelig person?
Selv om det ikke er mange ganger Jesus er nevnt utenfor Bibelen er han uten tvil omtalt, noe som viser med all tydelighet at Jesus Kristus er en historisk person og ikke en myte.
Kilder fra tekst:
- Årbøkene (1988), Norsk oversettelse av Mørland, Henning. Aschehoug & Co. Oslo, Norge
- https://faculty.georgetown.edu/jod/texts/pliny.html
- Romerske keisere av Sveton, oversatt til norsk av Henning Mørland, 1974, bok V, kap. XXV, s. 256
- Van Voorst, Robert E. (Location 556, Kindle)
- Van Voorst, Robert E. (Loc 1175, Kindle)
- The Antiquities of the Jews/Book XX – Wikisource, the free online library
- http://www.come-and-hear.com/sanhedrin/sanhedrin_43.html#43a_34
- Van Voorst, Robert E. (Location 21415, Kindle)
- Yamauchi, Edwin M. s, 222
Bibliografi
Van Voorst Robert E. Jesus Outside the New Testament: An Introduction to the Ancient Evidence (Studying the Historical Jesus) (2000) W. B Erdsman Publishing Company Grand Rapids, Michigan / Cambridge, U.K. (Kindle Edition)
Yamauchi, Edwin M. (1995), Jesus Outside the New Testament: What is the Evidence?, Jesus Under Fire, ed. Michael J. Wilkins and J.P. Moreland (Grand Rapids, MI: Zondervan).
Sveton, Romerske Keisere (1974) Svetonius, Gaius Tranquillus. Oversettelse til norsk ved Mørland, Henning. H. Aschenhaug & Co Forlag. Oslo, Norge
Tacitus Cornelius, Årbøkene (1988), Norsk oversettelse av Mørland, Henning. Aschehoug & Co. Oslo, Norge
Sanhedrin Translated into English, chapter I – VI by Shachter Jabob, chapter VII – XI by H. Freedman, under editorship by Rabbi Dr I. Epstein (Babylonian Talmud: Sanhedrin (come-and-hear.com)
Josephus Flavius, The Antiquities of the Jews, Translated by William Whiston (The Antiquities of the Jews – Wikisource, the free online library)
Bildekilder:
Bilde 1: Jesus Kristus – Wikiart.org
Bilde 2: Wien- Parlament-Tacitus – Wikimedia Commons
Bilde 3: Plinius den yngre
Bilde 4: Julius Caesar Bust – Suetonius – Wikipedia
Bilde 5: Flavius Josefus -Wikimedia Commons
Bilde 6: File: Babylonian Talmud, Seder Zera’im.jpg – Wikimedia Commons
Bilde 7: File: Paul and king Agrippa.jpg – Wikimedia Commons
