Det sies at Edvard Munch (1863 – 1944) hadde tre bøker på
nattbordet: “Fra Kristianiabohemen” av Hans Jæger, “Idioten” av Fjodor Dostojevskij,
og bibelen. Disse tre bøkene skulle legge grunnlaget for Edvard Munchs kunst og
verdensanskuelse, men bibelen skulle bli spesielt viktig for ham.
Bibelen spilte en viktig rolle i familien Munch. Flere av
Munchs forfedre var prester og geistlige, blant annet hans farfar, stiftsprost
Edvard Munch. Munchs far, legen Christian Munch, sørget for at Edvard og hans
søsken fra tidlig av ble kjent med bibelen, og familien var ofte å se i kirken
og på misjonsmøter.
I slutten av tenårene ble Munch en del av Kristianias
bohemkrets. Bohemenes fører, den eksentriske dikteren Hans Jæger ble en mentor
for Munch. Jæger var selve personifiseringen av den nye tid; ateist, darwinist,
individualist og antimoralist, hans samfunnskritikk skulle komme til å prege
den vordende kunstneren. Tross sin oppdragers antikristne holdninger skulle
troen forbli en del av Munchs tankegods.
“Bohemtiden kom med dens frie Kjærlighed – Gud – og alt
omstyrtedes – alle rasende i en vild vanvittig Livets Dans – en blo rø Sol stod
på Himlen – Korset var tomt – Men jeg kunde ikke frigjøre mig fra Livsangsten –
og den evige Livs Tanke”, skulle Munch senere skrive.
Munchs kunst hadde sine røtter i naturalismen. Her ble kristendommen
aktualisert via en vektlegging på arvelighetens betydning for det moderne samfunnet.
Naturalistene forholdt seg bevisst til bibelen og dens moralske lære. Skulle
man forstå samtidens moralske utvikling måtte man gå tilbake til kilden, nemlig
bibelen. Dette gjenspeiles i Munchs kunst hvor det moderne og sekulære bærer preg
av det hellige. For eksempel finner vi sakralisering av unnfangelsen (Madonna),
lidelsen som dyd (Det syke barn), arvesynd (Arv) og
gjenoppstandelse (Solen).
Munch kunne til tider føle seg ensom i troen. Fortvilelsen
over et samfunn som hadde mistet sitt moralske fundament kommer også til utrykk
i hans kunst. Hans nære venn dikteren Sigbjørn Obstfelder gjenkjente en “kristen
dommedags angst” i flere av hans bilder. Verker som Livets dans,
Golgata, Skrik, Vampyr, Syk stemning ved solnedgang og Det tomme kors reflekterer
denne angsten og usikkerheten omkring den moderne tilværelsen.
Tross motgang i livet ble ikke Munch frarøvet sin tro, den
var en konstant del av hans liv og virke, og den skulle følge ham til døden.
