Type-smeden, eller stempelmakeren, spilte en viktig rolle i den tidlige europeiske boktrykkerkunsten på 1400-tallet.
Fremstillingsmetoden med løse typer var kanskje Gutenbergs viktigste enkeltprosess i serien av delteknikker han utviklet og kombinerte, og som til sammen utgjorde en revolusjonerende trykkeprosess, som lett kunne læres og utnyttes. Han brukte lavtsmeltende legeringer av bly, tinn og antimon. Tinn gjør legeringen mer lettflytende, og at det kjølner og stivner raskere. Antimon gjør typene hardere og mer slitesterke.
Det var type-smeden som produserte stemplene som ble brukt til å lage de enkelte bokstavtypene som ble brukt til å sette opp teksten. Frem til da ble bøker kopiert for hånd. Det var en kinkig og tidskrevende prosess som resulterte i lav produksjon og store kostnader.
Type-smedens oppgave var å produsere stempler for hver bokstav og tegn som skulle brukes i teksten. Stemplene var staver laget av stål og utformet med en avbildning av bokstaven som skulle på papiret eller pergamentet.
Når stemplene var ferdige ble de brukt til å lage en matrise, en liten støpeform. Dette ble gjort ved å slå stålstempelet i en metallstav av kobber, som er et mykere metall. Dette resulterte i et negativt avtrykk av bokstaven eller tegnet på stemplet. Matrisen var en liten støpeform som gjorde det mulig å produsere store mengder bokstavtyper raskt og effektivt.
Metoden med bokstavtyper på enden av hver stav ga enkeltbokstaver med fast rektangulær form og enhetlig lengde. Dermed var alle bokstavene på eksakt samme plan, noe som var viktig for at alle bokstavene skulle få samme kontakt med papiroverflaten.
