Det vi i dag karakteriserer som klassisk musikk har sine røtter i 1300-tallets ars nova periode. Denne epoken var et brudd med den tradisjonelle liturgiske kirkemusikk brukt i katolske messer. Musikken møtte stor motstand fra de geistlige grunnet sitt rytmiske formspråk og verdslige tekster og ble senere bannlyst av pave Johannes XXII. Tross kirkens kalde skulder hadde de nye komponistene stor innflytelse blant adelsstanden. Ars nova musikken ble holdt gående gjennom senmiddelalderen ved hjelp av stipender, bestillinger av verk og konserter, ofte holdt i palasser.
Bibelens rolle i klassisk musikk trer for alvor frem under renessansen. I motsetning til middelalderens gotiske kultur var renessansen inspirert av antikkens Roma og Hellas, noe som førte til et større fokus på det menneskelige i kulturen. Dette preget ikke bare kunsten, men også kirken. Paver som Julius II, Nikolas V og Sixtus IV ble ivrige meséner for samtidens kunstnere, dette gjaldt også komponister, noe som førte til etableringen av romerskolen.
Blant romerskolens representanter finner vi blant annet Gregorio Allegri. Hans mest kjente komposisjon er den nistemmige Miserere. Stykket er bygget på salme 51 og regnes for å være et høydepunkt i Europeisk musikkhistorie. Miserere skulle vise seg å være en stor inspirasjonskilde for fremtidige komponister, som Bach, Mozart og Mendelssohn.
Bibelen skulle forbli en viktig bok for Europas komponister. Barokkens fremste komponist Johann Sebastian Bach hadde et nært forhold til bibelen, noe som kommer til utrykk i flere av hans komposisjoner. Mest kjent er kanskje Matteuspasjonen, et oratorium basert på Martin Luthers oversettelse av Matteusevangeliet. Andre stykker av Bach som henter sin inspirasjon fra bibelen er Johannespasjonen, Himmelfartsoratoriet og Påskeoratoriet.
Bibelske motiver er også å finne blant 1700-tallets wienerklassisister. Haydns de sju siste ordene til vår Frelser på korset, Beethovens Kristus på oljeberget og Franz Schuberts Lazarus viser at bibelen hadde en sentral plass i Wiens musikalske miljø.
Bibelen skulle spille en noe mindre rolle i 1800-tallets romantiske musikk. Dette var følelsenes periode, her ble oppmerksomheten dreid vekk fra det siviliserte og det urbane til fordel for det naturlige og mytiske. Denne tankegangen kommer best til utrykk hos komponister som Richard Wagner, Hector Berlioz og Edvard Grieg, hvis musikk hentet sin inspirasjon fra myter og eventyr. Likevel valgte noen komponister å hente inspirasjon fra bibelen. Felix Mendelssohns Paulus er basert på Apostelenes gjerninger, hvor vi følger Paulus fra Jerusalem til Damaskus. Deler av stykkets tekst bygger også på Salme 103.
1900-tallets modernister viste at bibelen fortsatt var et relevant tema i musikken. Arnold Schönbergs Moses og Aron var den første operaen som tok i bruk tolvtoneteknikken. Stykket er en gjenfortelling av andre Mosebok. Andre kjente moderne stykker som bygger på bibelske fortellinger er den fortapte sønn av Benjamin Britten, Babel av Igor Stravinskij og Kain og Abel av John Tavener.
Her er et utvalg kjente musikkstykker basert på bibelen:
Den allmektige, Gud herren, taler (1680-tallet) – Georg von Bertouch (Danmark-Norge)
Matteuspasjonen (1727) – Johann Sebastian Bach (Tyskland)
Deborah (1773) – Georg Friedrich Händel (Tyskland/Storbritannia)
De sju siste ordene til vår Frelser på korset (1787) – Joseph Haydn (Østerrike)
Kristus på oljeberget (1802) – Ludwig van Beethoven (Østerrike)
Adams død (1809) – Jean-François Le Sueur (Frankrike)
Jephtas løfte (1812) – Giacomo Meyerbeer (Tyskland)
Moses i Egypt (1818) – Gioacchino Rossini (Italia)
Moses fantasia (1818) – Niccolo Paganini (Italia)
Lazarus (1820) – Franz Schubert (Østerrike)
Paulus (1836) – Felix Mendelssohn (Tyskland)
Nabucco (1844) – Giuseppe Verdi (Italia)
Salme 150 (1847) – Charles-Valentin Alkan (Frankrike)
Christus (1862 – 1866) – Franz Liszt (Ungarn)
Samson og Dalila (1877) – Camille Saint-Saëns (Frankrike)
Salme 150 (1883) – César Franck (Frankrike)
Bibelske sanger (1893) – Antonín Dvořák (Tsjekkia)
Salme 13 & 23 (1900) – Alexander von Zemlinsky (Østerrike)
Saul og David (1901) – Carl Nielsen (Danmark)
Apostlene (1903) – Edward Elgar (Storbritannia)
Salome (1905) – Richard Strauss (Tyskland)
Belzasars gjestebud (1906) – Jean Sibelius (Finland)
Salme 121 (1911) – Fartein Valen (Norge)
Job (1911) – Ralph Vaughan Williams (Storbritannia)
Moses og Aron (1926 – 1932) – Arnold Schönberg (Østerrike)
Johannes’ åpenbaring (1940) – Hilding Rosenberg (Sverige)
Jeremia (1942) – Leonard Bernstein (USA)
Babel (1944) – Igor Stravinskij (Russland/Frankrike)
Ruth (1955-56) – Lennox Berkeley (Storbritannia)
Kain og Abel (1965) – John Tavener (Storbritannia)
Den fortapte sønn (1965) – Benjamin Britten (Storbritannia)
Job (1973) – Egil Hovland (Norge)
Apocalypsis Joannis (1998) – Knut Nystedt (Norge)
