At bibelen skulle bli en rettesnor i nasjonsbyggingen og folkeopplysningen, samt en hjørnesten i det norske demokrati var en selvfølge. Ingen annen bok hadde spilt en så stor rolle i norsk åndsliv. Dette gjenspeiles i Eidsvollsforsamlingen av 1814.
Av de 112 delegatene på Eidsvoll var 14 geistlige. Den mest markante av disse var Buskerud Amts 1. representant, den dansk-fødte presten og dikteren Frederik Schmidt. Under et opphold i Tyskland i 1794 kom Schmidt i kontakt med det intellektuelle miljøet ved universitetet i Göttingen. De tyske teologistudentene forente Immanuel Kants rene fornuft med teologen Johann Salomo Semlers historiesentrerte tolkning av bibelen. Dette resulterte i at den bibelske teksten ble frigjort fra den kirkelige embetsstands dogmer og fikk et samfunnskritisk preg. Dette skulle bli toneangivende for Schmidt og hans politiske virke. Kort tid etter sin hjemkomst i 1795 ble Schmidt redaktør for det polemiske tidsskriftet Hermoder. Her skulle han fremme sitt patriotiske og demokratiske opplysningsarbeid, ofte med et bibelsk fundament.
En som delte Schmitts bibelsyn var den samfunnsengasjerte presten og teologen Nicolai Wergeland. Han representerte Kristiansand under riksforsamlingen og var blitt cand.theol i 1803. Han var sterkt påvirket av samtidens samfunnsomveltninger, noe han gir utrykk for i flere artikler og taler. I 1811 mottok han en pris fra Selskabet for Norges Vel for sitt polemiske skrift Mnemosyne, hvor han argumenterte for etableringen av et Norsk universitet. I likhet med Schmitt tok han avstand fra den lutherske dogmatikk og fremmet en mer liberal fortolkning av bibelen. For Wergeland var den konservative lutherske tro et åk fra fortiden, en kvelende og innsnevret teologi i strid med nordmennenes individuelle instinkter og det fremtidige opplysningsarbeid.
Bibelen skulle også spille en viktig rolle for bonderepresentantene på Eidsvoll, blant annet Christopher Borgersen Hoen. Bygdehøvdingen fra Eiker var bibeltro haugianer og aktiv i kampen for å bekjempe sult og fattigdom. I nødsårene 1807-1808 stod Hoen for proviantering til fattige, og etter hungersnøden skulle han styre Eikers kornmagasin. Under forhandlingene på Eidsvoll var han medunderskriver på et forslag om begrensning av retten til å eie og bruke bondens eiendom. Storbondens politiske virke var en videreføring av Paulus’ første brev til Timoteus: “De skal gjøre det gode, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og gjerne dele med andre”. 1 Timoteus 6:18.
Enig og tro til Dovre faller
For å markere avslutningen på forhandlingen den 20. mai 1814 tok admiral Jens Schow Fabricius til orde for å danne en broderkjede og avlegge en ed. Eden som skulle krone verket og bli Norges uoffisielle motto var “evige og troe indtil Dovre falder”. Hvor utrykket om Dovre stammer fra er usikkert, men noen mener det kan ha vært inspirert av bibelen. I Salme 125, vers 1, leser vi: “De som setter sin lit til Herren, er som Sion-fjellet; det skal aldri rokkes men stå til evig tid”.
*Bibelsitat hentet fra Det norske bibelselskaps 2011 oversettelse
