I dag tar vi det for gitt at vi kan lese Bibelen på vårt eget språk. Men tidligere var dette en farlig og forbudt handling. På 1300-, 1400- og 1500-tallet risikerte forløpere til reformasjonen, som John Wycliffe (1328–1384), William Tyndale (ca. 1494–1536) og Martin Luther (1483–1546), både ekskommunikasjon, bannlysning – og i verste fall dødsstraff – for å gjøre Bibelen tilgjengelig for folk flest. Å oversette Bibelen til folkespråket ble sett på som en trussel mot kirkens autoritet, som ønsket å bevare Guds ord på latin – et språk bare de lærde kunne forstå. Likevel banet deres innsats vei for reformasjonen og den brede tilgjengeligheten av Bibelen slik vi kjenner den i dag. Denne artikkelen tar deg med inn i historien om forbudte bibler, forfulgte reformatorer og troen som forandret verden.
John Wycliffe (1328–1384) var en britisk prest, filosof og teolog. Han var professor ved Universitetet i Oxford og kjent for sine sterke meninger om kirkens rolle og Bibelens betydning. Wycliffe mente at alle mennesker burde kunne lese Bibelen på sitt eget språk – ikke bare på latin, som var forbeholdt presteskapet og de lærde. Han kritiserte kirkens rikdom, korrupsjon og maktmisbruk, og hevdet at det var Bibelen – ikke paven – som skulle være øverste autoritet for kristne. Han mente også at prekener burde holdes på morsmålet, slik at folk faktisk kunne forstå Guds ord. For å spre dette budskapet sendte han ut sine tilhengere, kjent som lollardene, for å forkynne på engelsk. Selv om Wycliffe døde av naturlige årsaker, ble ideene hans senere dømt som kjetteri. I 1428 gravde kirken opp levningene hans, brente dem og kastet asken i elven – et symbolsk forsøk på å utslette hans innflytelse. Likevel levde tankene hans videre og inspirerte både William Tyndale og reformasjonen.
William Tyndale (ca. 1494–1536) var en britisk lærd, prest og språkmester. Han er mest kjent som den første som oversatte Bibelen direkte fra gresk og hebraisk til engelsk – en banebrytende handling som la grunnlaget for senere bibelutgaver, særlig den berømte King James Version. Selv om oversettelsen hans i dag regnes som en milepæl, ble den på 1500-tallet sett på som en trussel. Det var nemlig strengt forbudt å oversette Bibelen uten kirkens tillatelse. De fleste bibelutgaver på denne tiden bygde på den latinske Vulgata, og Tyndales arbeid med originalspråkene ble oppfattet som både radikalt og provoserende. Han fikk trykket oversettelsen sin i hemmelighet i Tyskland, før den ble smuglet inn i England. Bibelen ble dermed mer tilgjengelig enn noen gang – men det kostet ham livet. I 1536 ble Tyndale arrestert og henrettet i Belgia. Hans siste ord skal ha vært: «Lord, open the King of England’s eyes!» Bønnen hans ble delvis oppfylt: Kort tid etter ble engelske bibler tillatt, og store deler av Tyndales oversettelse ble videreført i senere utgaver, særlig King Jamesbibelen, som har preget både språk, tro og kultur i den engelsktalende verden.
Martin Luther (1483–1546) er den mest kjente reformatoren. Han var en tysk munk, teolog og professor. I 1517 tok han et kraftig oppgjør med kirkens praksis ved å spikre sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Der kritiserte han blant annet salget av avlatsbrev – dokumenter som skulle frigi skyld mot betaling. Ifølge Luther var det Bibelen – og ikke paven eller kirkens tradisjoner – som var den eneste autoriteten for tro og livsførsel. Han hevdet at frelse ikke kommer gjennom gjerninger eller betaling, men gjennom troen alene. Dette var en direkte utfordring mot kirkens makt og teologi. Konsekvensene lot ikke vente på seg: I 1521 ble han bannlyst av paven og erklært fredløs av keiseren. Han gikk da i dekning på Wartburg slott, der han begynte å oversette Bibelen til tysk. Selv om han ble bannlyst, fikk han støtte fra flere tyske fyrster som skjulte og beskyttet ham. Luthers oversettelse gjorde Bibelen tilgjengelig for det tyske folket og påvirket språket dypt. Den inspirerte nasjonale oversettelser over hele Europa. I 1536 ble Danmark–Norge et protestantisk land, og Luthers bibel la grunnlaget for fremtidige oversettelser her i Norden. Selv om oversettelsen hans var sentral for protestanter, var den forbudt for katolikker helt fram til 1800-tallet.
I tillegg til Wycliffe, Tyndale og Luther, var det mange andre som også oversatte Bibelen til sine språk – ofte med livet som innsats. Jacques Lefèvre d’Étaples (ca. 1455–1536) fra Frankrike oversatte Det nye testamentet til fransk i 1523, og senere hele Bibelen. Han ble ikke henrettet, slik mange andre ble, på grunn av støtten han fikk fra prinsesse Marguerite de Navarre, som hjalp flere reformatorer å unngå dødsstraff. Antonio Brucioli (1490–1566) fra Italia oversatte Bibelen til italiensk i 1532. Oversettelsen ble umiddelbart bannlyst, og Brucioli måtte flykte fra inkvisisjonen, som var ansvarlig for å bekjempe kjetteri i den katolske kirken. Han ble arrestert og dømt på nytt i 1548, og døde mens han fortsatt var under husarrest. Italia var på denne tiden et av de strengeste landene når det gjaldt å undertrykke oversettelsen av Bibelen under motreformasjonen.
Straff for å oversette eller spre Bibelen skjedde ikke bare under reformasjonen. George Borrow (1803–1881), en engelsk forfatter og språkekspert, jobbet for British and Foreign Bible Society og hjalp til med å smugle spanske bibler inn i det katolske Spania. I 1838 ble han arrestert i Madrid for å ha distribuert «forbudt litteratur» – spanske bibler uten kirkens godkjennelse. Etter arbeidet i Spania skrev han boken The Bible in Spain, en reiseskildring om tro, forfølgelse og smugling.
Samuel Ajayi Crowther (ca. 1809–1891), en nigeriansk språkforsker og prest, oversatte Bibelen til yoruba, et vestafrikansk språk. Crowther møtte stor motstand fra britiske kolonimyndigheter og europeiske misjonærer, som fryktet at en slik oversettelse ville gi afrikanere for mye religiøs og kulturell selvstendighet. Likevel ble han den første afrikanske anglikanske biskopen, og hans arbeid styrket kristendommen i Vest-Afrika.
Et spesielt og mindre kjent kapittel i denne historien finner vi i Japan. Da kristendommen ble forbudt på 1600-tallet, ble alle misjonærer jaget ut, og Bibelen forbudt. Likevel fantes det japanske kristne som i hemmelighet kopierte og bevarte deler av Skriften i over 250 år – helt uten tilgang på prester eller kirkebygg. Disse ble kalt «kakure kirishitan», de skjulte kristne. Noen av dem beholdt biter av Bibelen i gammeljapansk språkdrakt, iblandet buddhistiske og shinto-elementer for å skjule innholdet. Da Japan åpnet seg igjen mot slutten av 1800-tallet, kunne noen av disse gruppene gjenforenes med den globale kirke. Deres overlevelse – og deres kamp for troen og Skriften – står som et sterkt vitnesbyrd om kraften i Guds ord, også når det er forbudt.
Historien om Bibelens oversettelse er også historien om mennesker som risikerte alt for at troen skulle være tilgjengelig for alle. Deres mot endret verden.
Kilder
Skjulte kristne: https://www.britannica.com/topic/Kakure-Kirishitan
William Tyndale: https://www.britannica.com/biography/William-Tyndale
John Wycliffe: https://www.britannica.com/biography/John-Wycliffe
Martin Luther: https://www.kirken.no/nb-NO/gamle%20sidersnarveier/reformasjon-2017/luthers-liv/, https://www.britannica.com/biography/Martin-Luther
Jacques Lefèvre d’Étaples: https://www.britannica.com/biography/Jacques-Lefevre-dEtaples
Antonio Brucioli: https://www.britannica.com/biography/Antonio-Brucioli
George Borrow: https://www.britannica.com/biography/George-Borrow
British and Foreign Bible Society: https://www.biblesociety.org.uk/
Samuel Ajayi Crowther: https://www.bu.edu/missiology/missionary-biography/c-d/crowther-samuel-adjai-or-ajayi-c-1807-1891/
