Legen Lukas – Den detaljerte historikeren | Introduksjon 2

Historiker

Når vi skal vurdere Lukas som historiker, er det viktig å ha i tankene at han skrev i en helt annen tid enn moderne historikere. Dagens historikere arbeider etter strenge metodiske prinsipper, som kildekritikk, objektivitet og dokumentasjon av kildenes opprinnelse. Lukas derimot skrev innenfor antikkens tradisjon som la vekt på å skape en sammenhengende og meningsfull fortelling.

Dette betyr ikke at Lukas er upålitelig, men at hans metode var annerledes enn det vi forventer av historikere i dag. Når vi bedømmer Lukas som historiker bør vi vurdere hvorvidt han var nøyaktig og troverdig etter sin egen tids historiografiske normer.

For å vurdere Lukas’ troverdighet som historiker, er det naturlig å begynne med hans egen beskrivelse av hvordan han har gått frem i sitt arbeid. I innledningen til evangeliet forklarer han sin metode og sitt formål:

«Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i.» (Lukas 1:1–4)

Denne innledningen gir oss et innblikk i Lukas’ metode og hensikt som forfatter. Det er derfor relevant å undersøke i hvilken grad hans tilnærming samsvarer med det som kjennetegner en historiker.

1. Nøyaktighet og pålitelighet:

En god historiker presenterer fakta korrekt og pålitelig, basert på grundig forskning og verifiserbare kilder.

Lukas sier at han skulle gå nøye gjennom alt. Han brukte «øyenvitner» og de som hadde vært «tjenere for Ordet» som kilder. Nøyaktig hvem disse personene var vet vi ikke, men følgende personer kan ha gitt Lukas viktige opplysninger.

• Paulus. Paulus var trolig en sentral kilde til informasjon for Lukas. Det er sannsynlig at Lukas intervjuet Paulus om hans opplevelser, inkludert omstendighetene rundt hans omvendelse til kristendommen. Hvordan han opplevde det å komme til Jerusalem, først som en som forfulgte de kristne, og senere som en del av det kristne fellesskapet. Videre må Paulus’ omfattende reiser ha vært en verdifull kilde for Lukas, før han selv ble med. Paulus hadde også ved flere tilfeller truffet Peter, en av Jesu første disipler, og det er naturlig å anta at de snakket om Peters opplevelser sammen med Jesus. Opplysninger fra disse samtalene kan i sin tur ha bidratt til Lukas’ arbeid med å nedtegne evangeliet.

  F.F. Bruce gir følgende kommentar om Peter som kilde: «Hva snakket Peter og Paulus om i løpet av de to ukene de tilbrakte sammen i Jerusalem rundt år 35 e.Kr. (Gal 1,18)? Som professor Dodd uttrykker det: ‘Vi kan anta at de ikke brukte all tiden på å snakke om været. Det var en gyllen mulighet for Paulus til å lære detaljene om Jesu historie fra en som hadde en enestående kunnskap om den historien.»[1]

• Evangelisten Filip. Man kan lese om Filips og Stefanus’ opplevelser i Apostlenes gjerninger kapitlene 6 og 8. Dette kan Filip ha fortalt Lukas da de tilbrakte en del tid sammen i Cæsarea (Apg 21:8).

• Jakob, Jesu halvbror. Fordi Lukas traff Jakob i Cæsarea (Apg 21:18) hadde han en ypperlig anledning til å få vite mye om Jesu familie, og hendelser vi finner i Lukas evangelium.

• Markus, også kalt Johannes. Det ser ut til at Lukas var sammen med Markus i Roma da Paulus satt i fengsel (Filemon 22, 24). Det er tydelig at Markus, som skrev Markus evangeliet hadde mye kunnskap^[2] om Jesu liv, opplysninger som Lukas kan ha brukt i sitt evangelium. Markus hadde også reist en del sammen med Paulus (Apg 13:5) som han kan ha fortalt Lukas om. Markus var også kilden til krangelen mellom Barnabas og Paulus som er omtalt i Apg 15:39. Han kan også ha fortalt om Peters opplevelser fortalt i Apg 12 (Apg 12:12).

• Timoteus. Timoteus som reiste mye sammen med Paulus traff Lukas i Troas (Apg 20:4-6) Han hadde reist sammen med Paulus og kan ha hatt mange opplysninger som han kan ha delt med Lukas.

• Andre personer. Lukas må også ha intervjuet mange av Jesu etterfølgere, både menn og kvinner, om hva Jesus hadde sagt og utrettet. Han kan ha intervjuet Maria, Jesu mor og moren til døperen Johannes. Lukas’ kunnskap om Herodes-familien kan ha blitt skaffet fra flere kilder, som kan ha hatt direkte tilgang til hoffet. En mulig kilde er også Johanna, som var en del av Jesu reisefølge (Lukas 8:3). Hennes mann jobbet som forvalter hos Herodes Antipas. En annen potensiell kilde er Manaen, en medkristen i menigheten i Antiokia, som ifølge Apostlenes gjerninger 13:1 hadde vokst opp sammen med Herodes Antipas. Siden Lukas antas å ha besøkt Antiokia sammen med Paulus, kan det også ha vært mulig for ham å ha fått informasjon gjennom ham. 

• Skrevne kilder. I prologen 1:1-4 nevner Lukas at før ham var det gjort arbeid med å fortelle om Jesus. Dette må ha vært skrevne kilder. Andre kilder er Det gamle testamentet og slektsregistre som fantes i templet.

2. Kritisk tenkning:

Historikeren vurderer kildene kritisk, analyserer ulike perspektiver og unngår å trekke forhastede konklusjoner.

• Lukas samlet informasjon fra øyenvitner og tidligere kilder som han nøye gikk gjennom før han skrev sin beretning. Dette tyder på kritisk vurdering av informasjon. The Anchor Yale Bible Dictionary bemerker: «Han [Lukas] forteller leseren om at han har brukt både muntlige og skriftlige kilder (Lukas 1:1–2), samtidig som han understreker at han har utført grundig og presis forskning (vers 1:3), noe som antyder at han har en kritisk tilnærming til disse kildene.»[3]

• Lukas viser en bemerkelsesverdig interesse for geografiske, historiske og politiske detaljer. Han nevner spesifikke personer (som for eksempel Herodes, Pontius Pilatus, og keiser Augustus) og steder, noe som gir leseren mulighet til å verifisere hans beretninger. Mange av disse detaljene er bekreftet av arkeologiske funn og ikke-bibelske kilder. Noe vi får bekreftet i denne artikkelserien. 

• Lukas er nøye med å sette det han skriver inn i en større historisk kontekst. For eksempel daterer han viktige hendelser ved å referere til spesifikke keisere, guvernører og landsfyrster. Dette indikerer at han er opptatt av å etablere en troverdig kronologi. 

3. Historisk sans:

De har en dyp forståelse av sammenhengen i historien, og kan plassere hendelser innenfor en bredere historisk kontekst.

• Lukas har for eksempel usedvanlig innblikk i den romerske stats forskjellige styreformer, noe som det ikke var så lett å ha en nøyaktig oppfattelse av til enhver tid. Det samme kan vi si om hans kunnskap om det jødiske samfunn, tradisjoner og kultur.

4. Evne til å formidle:

En god historiker kan formidle komplekse historiske prosesser på en forståelig og engasjerende måte.

• Lukas’ fortelling er ikke bare en oppramsing av tørre fakta. I stedet er det formidlet på en svært levende måte, der leseren selv kan «se» hendelser for seg. Når man leser, får man mange ganger en følelse av å være midt i hendelsenes sentrum.

• Martin M. Culy, Mikeal C. Parsons og Joshua J. Stigall som har studert Lukas’ gresk inngående, skriver følgende i boken Luke: A Handbook on the Greek Text om hans språkbruk: «Han skriver som en som ikke bare er fortrolig med det greske språket i seg selv, men også med tradisjonene knyttet til den biografiske sjangeren. De lange timene vi har arbeidet med den greske teksten i Lukas-evangeliet, har ikke bare styrket vår forståelse for dets livgivende budskap, men har også stadig understreket dets fortellermessige skjønnhet. Gang på gang har vi sett at Lukas er en forfatter som kunne hevde seg blant biografene i sin tid.»^[4]

5. Objektivitet:

De streber etter å være objektive, og forsøker å unngå personlige eller ideologiske skjevheter i tolkningen av historien.

• Selv om Lukas var en kristen opphøyer han ikke sine medkristne som noen supermennesker. Han forteller om heftige vredesutbrudd mellom ledende kristne (Apg 15:38, 39), og han legger heller ikke skjul på menneskelige svakheter hos apostlene. (Luk 22:24) Lukas tar også opp uoverensstemmelser i den kristne menighet. (Apg 15:2, 7) Han er også åpen når det gjelder hans agenda med det han skriver, å vise at Jesus var den lovte Messias.

• I stedet for å presentere en forutinntatt teologisk agenda, lar Lukas ofte hendelsene tale for seg selv. Han skriver om ulike hendelser, deriblant mirakler, og gjengir taler uten alltid å gi lange forklaringer eller tolkninger, noe som gir rom for leseren til å trekke egne konklusjoner.

• Lukas lar både jøder, ikke-jøder, menn, kvinner, rike og fattige få plass i sine fortellinger. For eksempel gir han særlig oppmerksomhet til kvinner og fattige, personer som samfunnet ofte så ned på. Dette viser en evne til å presentere et bredt bilde av hendelsene.

The Anchor Yale Bible Dictionary har en interessant kommentar om Lukas som historiker:

«Før han skrev, hadde han undersøkt alt nøye fra begynnelsen av (Luk 1,3). Dette er den samme påstanden som en annen forfatter, historikeren Thukydid, hevdet flere hundre år tidligere. Han skrev ikke ned hendelsene etter eget forgodtbefinnende, men undersøkte detaljene med så stor nøyaktighet som mulig (1.22.2)^[5]. Slike forsikringer ble vanlig i senere historikeres skrifter. Likheten i innhold og vokabular mellom Lukas’ prolog og Thukydids’ kapittel om metodikk viser tydelig at Lukas ønsket å være en historiker. Han trenger ikke nødvendigvis å ha lest Thukydid direkte, men kan ha trukket veksler på historiografisk tradisjon eller kanskje på lærebøker i retorikk.»^[6]

Vi kan konkludere med at Lukas uten tvil kan bli omtalt som en historiker. Noe bibelkommentaren A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel according to S. Luke, understreker:

«Den klassiske stilen i denne åpningen [Lukas 1:1–3], og dens likhet med innledningene til Herodot, Thukydid og Polybios, utgjør neppe noe bevis på at Luk[as] var godt belest i klassisk litteratur og bevisst imiterte greske historikere; men det er ikke noe usannsynlig i denne antakelsen. [- – -] I sin ytterste enkelhet, beskjedenhet og kortfattethet er det et forbilde for et forord til et historisk verk».^[7]

Oppsummering

I denne introduksjonen har vi undersøkt Lukas som skribent. Han forfattet en større del av Det nye testamentet enn noen annen enkeltperson. Det er bred enighet om at Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger har samme forfatter, noe som bekreftes gjennom språklige analyser og interne referanser. Selv om Lukas’ navn ikke eksplisitt nevnes i tekstene, har vi sannsynliggjort hans forfatterskap ved hjelp av interne indisier, tidlige håndskrifter og eksterne kilder som Muratoris fragment, Irenaeus og Origenes. 

Lukas skrev på avansert gresk, noe som tyder på en velutdannet mann, som samsvarer med at Paulus omtaler ham som lege. Når det gjelder dateringen av hans skrifter, eksisterer det tre hovedsyn: en tidlig datering (ca. 60–62 e.Kr.), en mellomdatering (80-tallet e.Kr.) og en sen datering (100–130 e.Kr.). 

Innledningen til Lukasevangeliet (Luk 1:1–4) viser at Lukas hadde en historisk tilnærming etter datidens standard. Som kilder benyttet han øyenvitner og «tjenere for Ordet» og var selv vitne til mye av det han beskriver. Dette peker på en velinformert og metodisk forfatter.

Boken The New Testament Documents sier:

«En forfatter som knytter sin historie til verdenshistorien, risikerer problemer hvis han ikke er forsiktig; han gir sine kritiske lesere mange muligheter til å teste nøyaktigheten hans.»

I den neste artikkelen i serien Legen Lukas – den detaljerte historikeren vil vi begynne å «teste» Lukas’ nøyaktighet og da i hans omtale av personer og hendelser.

Bibliografi

Bruce, F. F. The New Testament Documents: Are They Reliable? Stellar Books, 2013.

Culy, Martin M., Mikeal C. Parsons, and Joshua J. Stigall. Luke: A Handbook on the Greek Text. Baylor University Press, 2010.

Fitzmyer, Joseph A. The Acts of the Apostles. The Anchor Yale Bible Commentaries, Doubleday & Company, 1998.

—. The Gospel According to Luke (I-IX): Introduction, Translation, and Notes. The Anchor Yale Bible Commentaries, Doubleday & Company, 1981.

Freedman, David Noel, editor. The Anchor Yale Bible Dictionary. Vol. 5, Doubleday, 1992.

Hemer, Colin J. The Book of Acts in the Setting of Hellenistic History. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck), 1989.

Johnson, Luke Timothy. The Anchor Yale Bible Dictionary, edited by David Noel Freedman, 4:406. New York: Doubleday. 1992.

Longenecker, Richard N. Acts: The Expositor’s Bible Commentary. Edited by Tremper Longman III and David E. Garland, Zondervan, 2007.

Plummer, Alfred. A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel According to S. Luke. International Critical Commentary, T&T Clark International, 1896.

Wilson, R. McL. A Critical and Exegetical Commentary on Colossians and Philemon. Edited by G. I. Davies and G. N. Stanton, International Critical Commentary, T&T Clark International, 2005.

Kilder

[1] Bruce, F. F. The New Testament Documents: Are They Reliable? Stellar Books, 2013.

[2] Det er en allmenn oppfatning at Markus har fått mye av sine opplysninger av Peter.

[3] Johnson, Luke Timothy. The Anchor Yale Bible Dictionary, edited by David Noel Freedman, 4:406. New York: Doubleday. 1992. «Luke-Acts, Book of.»

[4]Culy, Martin M., Mikeal C. Parsons, and Joshua J. Stigall. Luke: A Handbook on the Greek Text. Baylor University Press, 2010. Side ixi

[5] Min kommentar: 1.22.2 henviser til Thukydids verk: Peloponneskrigen.

[6]Freedman, David Noel, editor. The Anchor Yale Bible Dictionary. Vol. 5, Doubleday, 1992

[7] Plummer, Alfred.  A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel according to S. Luke. International Critical Commentary. London: T&T Clark International. 1896. (1:1-4 The Prolouge or Preface)