Keiser Augustus

Lukas skriver om befalingen «fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall».

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden^[1] skulle innskrives [gr. apographô] manntall.» (Lukas 2:1)

Augustus’ befaling om innskriving i manntall

At keiser Augustus har eksistert trenger ikke noen kommentar. Men hva med hans befaling om innskrivning i manntall? At Augustus gjennomførte registreringer eller folketellinger er det ikke noen tvil om. Augustus selv skriver i Res Gestae Divi Augusti, som er et selvbiografisk skrift der han fremhever sine bragder og prestasjoner som leder: «I min sjette embetsperiode som konsul gjennomførte jeg sammen med Marcus Agrippa, en kollega, en folketelling av det romerske folket.»^[2] Augustus’ registreringer er også omtalt av flere historikere fra oldtiden, som Sveton, Tacitus og Josefus^[3].

Det er interessant å merke seg at Lukas viser at Augustus’ innskrivninger ikke nødvendigvis bare var en opptelling av personer, men kunne innbefatte mye mer. Professor Sabine R. Huebner skriver i boken Papyri and the Social World of the New Testament at Lukas «bruker [det greske] verbet apographô for folketellingen … Apographô betyr imidlertid ikke ‘å telle’, men ‘å skrive ned’. Folketellingen innebar langt mer enn bare å telle befolkningen: store mengder personlig data, som spente over et betydelig spekter av kategorier, ble skrevet ned.»^[4]

Hun skriver videre at det er funnet romerske manntalls-registreringer fra Egypt som inneholder «detaljerte opplysninger som alder, kjønn, yrke, bosted, familiære forhold, antall barn og eiendommer.»^[5] Hvor skulle man dra for å bli registret?

Til dags dato er ikke funnet eksempler på Augustus’ innskrivninger slik som Lukas beskriver, at man krevde at personer dro til sin by for å bli registrert. Men det er funnet et papyrushåndskrift datert til år 104, som forteller at romerske myndigheter krevde at en person skulle dra til sitt hjemsted. Professor Sabine R. Huebner skriver:

«Ut fra skattelister som er bevart på papyrus vet vi at alle måtte registrere seg på stedet der de bodde. Folks bosted og stedene der de eide eiendom, var normalt identiske. Men hvis noen også eide eiendom andre steder, som jord eller hus – kanskje en arv som nå var leid ut til leietakere eller stod tom – måtte de også reise til dette stedet for selv å erklære hva de eide der. Videre kom det for flere tiår siden frem en papyrus i Egypt som viste at noen faktisk var pålagt å vende hjem og registrere seg på stedet der familiene deres bodde.»^[6]

Selv om man kan sannsynliggjøre at det var slik som Lukas sier, er det ikke funnet noe konkret bevis på dette. Det er som A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel according to S. Luke sier:

«Det må innrømmes at det ikke finnes noe direkte bevis for et slikt dekret utover denne uttalelsen fra Luk[as]. og de kristne forfatternes gjentagelser av den. Men det er samlet en rekke opplysninger som tyder på at en romersk folketelling i Judea på denne tiden, i samsvar med noen generelle instruksjoner gitt av Augustus, ikke er usannsynlig.»^[7]

Selv om man ikke har funnet konkrete bevis, bør man være varsom med å gå i den fellen å hevde at Lukas enten har tatt feil eller har diktet opp fortellingen om Augustus’ registrering. Dette ville være en svak argumentasjon, ettersom «fravær av bevis ikke er bevis på fravær».[8]

Landshøvdingen Kvirinius

En annen person som nevnes i forbindelse med Jesu fødsel er Kvirinius.

«Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria.» (Lukas 2:2)

Kvirinius (ca år 51 f.Kr. – år 21 e.Kr) er godt kjent fra ikke-bibelske kilder. Hans fullstendige navn var Publius Sulpicius Kvirinius. Han var en kjent person i den romerske politikken, så berømt at da han døde ønsket keiser Tiberius at han skulle få en høytidelig begravelse^[9].

Den tidligste nedtegnelsen som nevner Kvirinius er fra en inskripsjon funnet i Pisidia i Antiokia. Denne inskripsjonen som er skrevet av keiser Augustus er kjent som Res Gestae – ‘The Deeds of Augustus Caesar’. Inskripsjonen lyder:

«En mengde samlet seg fra hele Italia til mitt [Augustus] valg, flere enn noen gang tidligere hadde vært i Roma, da Publius Sulpicius [Quirinius] og Gaius Valgius var konsuler.»»^[10] (Res Gestae Divi Augusti 10)

Gamaliel og Galileeren Judas

Vi finner en hendelse som kan knyttes til Lukas’ fortelling i Apostlenes gjerninger kapittel 5 som impliserer Kvirinius i tillegg til to andre personer som er bekreftet av ikke-bibelske kilder, Gamaliel og galileeren Judas. Lukas siterer her hva den kjente jødiske lovlæreren Gamaliel sier.

«Men da reiste det seg en mann i Rådet, fariseeren Gamaliel, en lovlærer som hele folket satte høyt. … og sa: «Israelitter, tenk dere godt om før dere gjør noe med disse mennene … da folketellingen pågikk, kom galileeren Judas. Han fikk folk med seg, men også han omkom, og alle tilhengerne hans ble spredt.»  (Apg 5:34-37)

Gamaliel

At Gamaliel er en historisk person, er hevet over enhver tvil. Lukas beskriver ham som en fariseer og en lovlærer som nøt stor anseelse blant folket, en karakteristikk som fremstår treffende. Oppslagsverket Eerdmans Dictionary of the Bible gir en utfyllende beskrivelse av hans betydning og rolle:

«Josefus beskriver Gamaliels familie som «svært fremstående» (Vita 190–91; jf. Apg 5:34). Rabbinsk litteratur fremstiller Gamaliel som barnebarn av den store Hillel og nāsî (fariseisk leder) for Sanhedrinet (Šabb. 15a). Den ærefulle tittelen «den eldre» ble gitt til ham (Soṭa 9:15), slik den også ble gitt til hans far og bestefar. Han var imidlertid den første av bare syv i hele den rabbinske historien som ble tildelt tittelen Rabban («vår lærer/mester»). Han kan derfor forstås som den største autoriteten og mest ærverdige.»^[11]    

Galileeren Judas

Gamaliel omtaler galileeren Judas som fikk i stand et opprør med dødelig utgang, noe som blir bekreftet av Josefus.

«Likevel var det en mann ved navn Judas, en galileer…, [som] ivrig forsøkte å få dem til å gjøre opprør … Én voldsom krig fulgte etter den andre, og vi mistet våre venner som tidligere lindret vår nød.»^[12](Ant. 18:1,2)

Landshøvdingen Kvirinius’ innskrivning

Josefus forteller også årsaken til galileeren Judas’ opprør:

«Nå kom Cyrenius [Kvirinius], en romersk senator som hadde gått gjennom andre embeter og hadde vært konsul, og som ellers var en mann av stor verdighet, til Syria på denne tiden sammen med noen få andre. Han var sendt av Keiseren [Augustus] for å være dommer over nasjonen og for å gjøre opptegnelser over deres eiendeler. […]. »^[13]

Ettersom Josefus kun omtaler én innskrivning utført av Kvirinius og det omkring år 6 e.Kr., har enkelte forskere argumentert for at dette må være den første innskrivningen som Lukas refererer til i Lukas 2:2: «Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria.» Dette har ledet til påstanden om at Lukas må ha tatt grundig feil, ettersom innskrivningen Josefus beskriver fant sted i år 6 e.Kr., det vi si etter at Herodes var død. NT viser imidlertid med all tydelighet at Herodes levde da Jesus ble født. 

Men kan man med sikkerhet utelukke at Kvirinius kan ha gjennomført en tidligere folketelling mens Herodes fortsatt var i live? Per i dag finnes det ingen konkrete bevis for dette, men enkelte forskere^[14], har fremmet argumenter som antyder at Kvirinius kan ha hatt en administrativ rolle i Syria i en tidligere periode enn den Josefus beskriver. Noen av disse argumentene fremstår som mer plausible enn andre, men det dominerende synet blant dagens forskere er en skeptisk holdning til deres holdbarhet. ^[15]

Men er det sannsynlig at en historiker som nøye har sjekket historien om Jesus skulle gjøre en så opplagt feil? Hva skriver de som levde ikke så lenge etter at Lukas skrev sitt evangelium? 

 Vi merker oss hva Jack Finegan sier i Handbook of Biblical Chronology:

«Fra relativt tidlig tid hevdet kristne forfattere at det var mulig å verifisere ‘folketellingen’ i offisielle romerske arkiver. Justin Martyr (ca. 114–165 e.Kr.) nevner registrene over skatteleggingen gjort under Kyrenius’ (Apologi 1.34), og Tertullian (ca. 145–220 e.Kr.) omtaler registrene fra folketellingen som ‘oppbevart i Romas arkiver’ (Mot Marcion 4.7). Disse arkivene er imidlertid ikke blitt funnet.»^[16]

Er det noe som tyder på at folketellingen allerede på 100-tallet ble trukket i tvil? Dersom det hadde eksistert utbredt skepsis til Lukas’ beretning, ville antikkens kritikere sannsynligvis ha benyttet dette som et argument mot kristendommen, slik vi ser med andre påståtte motsigelser eller problematiske tekster i evangeliene^[17]. Imidlertid finnes det ingen belegg for slike innvendinger i de tidlige kildene.

Når Justin Martyr og Tertullian omtaler muligheten for å verifisere folketellingen, kan det indikere at kristne på deres tid anså den som etterprøvbar gjennom arkiver i Roma. At disse arkivene ikke finnes i dag, betyr selvsagt ikke at de aldri har eksisterte. Det er en kjensgjerning at romerske administrative opptegnelser gjennom årens løp har gått tapt som følge av bybranner, invasjoner eller naturlig nedbrytning.

Keiser Claudius  

Tiberius Claudius Nero Drusus Germanicus er det fullstendige navnet etter at han ble keiser. Han etterfulgte sin onkel Caligula som Romerrikets fjerde keiser i år 41.

Lukas nevner keiser Claudius to ganger: én gang i forbindelse med en hungersnød (Apg 11:28) og én gang i forbindelse med at han hadde forvist folk fra Roma (Apg 18:1–2). Begge disse hendelsene bekreftes av ikke-bibelske kilder. Bibelkommentatoren F.F. Bruce skriver følgende om Lukas i en artikkel om Claudius:

«Det er interessant å merke seg at Lukas er den eneste forfatteren i Det nye testamentet som nevner en romersk keiser ved navn. Dette viser hans klare ønske om å plassere historien om kristendommens opprinnelse i en bredere verdenshistorisk kontekst.»^[18]

Hungersnød

«En av dem, han som het Agabos, sto fram og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle ramme hele verden. Det var den som kom under keiser Claudius.» (Apg 11:28)

Lukas spesifiserer at hungersnøden skulle være stor og inntraff da Claudius var keiser. Det omtales flere sultkatastrofer under Claudius’ tid. En av dem er nevnt av historikken Tacitus (Annals 12.43):

«Dårlige avlinger og den påfølgende hungersnøden ble også sett på som et tegn på ulykke. Klagene var ikke lenger hviskende; mens Claudius utøvde sin rettsmyndighet, samlet en folkemengde seg rundt ham med høylytte rop, drev ham inn i et hjørne av Forum og presset voldsomt på ham [- – -] Til slutt måtte han bryte seg gjennom den rasende mobben ved hjelp av en gruppe soldater. Det ble fastslått at Roma bare hadde matforsyninger for femten dager, og det var gjennom himmelens store velvilje og den milde vinteren at denne desperate situasjonen ble avhjulpet.»^[19]

Josefus forteller også om en alvorlig hungersnød som rammet Jerusalem hardt. Denne dateres til Claudius’ tid.

«Hennes [Helene] ankomst var til stor fordel for folket i Jerusalem. For på den tiden ble de rammet av en hungersnød, og mange døde av mangel på det nødvendige for å skaffe seg mat [- – -] Og da hennes sønn Izates fikk høre om denne hungersnøden, sendte han store pengesummer til de ledende mennene i Jerusalem.»^[20] (Ant. 20.2.5)

Forvisning av jøder fra Roma

«Her traff han en jøde som het Akvilas, født i Pontos. Sammen med sin kone Priskilla var han nylig kommet fra Italia på grunn av keiser Claudius’ påbud om at alle jøder skulle forlate Roma.» (Apg 18:2)

I begynnelsen hadde Claudius et godt forhold til jødene. I et brev, datert til ca. år 42, drøfter Claudius en konflikt mellom jøder og greker i Alexandria.

«De [grekerne] må ikke vanære noen av deres [jødenes] ritualer i tilbedelsen av deres gud, men la dem fortsette sine skikker slik det var under den guddommeliggjorte Augustus, skikker som jeg også, etter å ha hørt begge sider, har godkjent […]^[21] (Keiser Claudius’ brev til de i Alexandria)

Men denne velviljen forandret seg med tiden. For akkurat som Lukas skriver, ble jødene forvist fra Roma, noe Sveton bekrefter: «Han utviste alle jødene fra Roma, da de stadig skapte uroligheter på tilskyndelse av en viss Chrestus.»^[22] (De vita Caesarum 25,4)

Bibelkommentatoren A.T Robertson har et godt poeng når han skriver:

«Her gir Lukas nok en gang et bindeledd til verdenshistorien. Når ble jødene utvist fra Roma? Sveton nevner hendelsen, men oppgir ingen dato. Verken Josefus eller Tacitus omtaler den. Hadde ikke Sveton nevnt dette, ville Lukas trolig blitt anklaget for nok en feil.»^[23]

Feliks

Lukas omtaler Feliks som landshøvding i forbindelse med at Paulus skulle føres til ham for å bli avhørt.  «Og skaff ridedyr, så de kan få Paulus trygt fram til landshøvdingen Feliks.» (Apg 23:24) At Feliks var landshøvding i Judea er godt bevitnet av flere romerske historikere.

Sveton: «Blant sine frigivne satte han [Claudius] særlig følgende høyt … og ikke mindre Feliks som han først hadde satt i spissen for kohorter, så for rytteravdelinger og til slutt gjort til stattholder [landshøvding] over provinsen Judea.» (De tolv keiseres liv, Claudius)

Tacitus: «Ikke så behersket gikk hans [Pallas] bror med tilnavnet Feliks frem; han var for lang tid siden innsatt som prokurator [landshøvding] over Judaea og mente at han med støtte i sin maktstilling ustraffet kunne tillate seg alskens misgjerninger.» (Årbøkene Bok II,12,54)

I forbindelse med Feliks styre er det flere hendelser og personer som vi får bekreftet av ikke-bibelske kilder. I Apg 21:37, 38 forteller Lukas hva som skjedde da Paulus ble forsøkt drept av fanatiske jøde i Jerusalem, men reddet i siste liten av romerske soldater. Her nevnes den egypteren og fire tusen knivmenn som vi skal se blir bekreftet av Josefus.

«De skulle til å gå inn i borgen da Paulus sa til kommandanten: ‘Får jeg lov å si deg noe?’ Han svarte: ‘Kan du gresk? Du er altså ikke den egypteren som for en tid siden laget opprør og førte de fire tusen knivmennene ut i ørkenen?’» La oss først se på egypteren.

Egypteren

The Books of Acts sier om den egypteren som er nevnt i Apg 21:37 som er sitert ovenfor: «Den romerske militærtribunen forvekslet faktisk Paulus med nettopp denne egyptiske opprøreren, ‘som nylig hadde oppviglet til opprør og ført de fire tusen mennene til snikmorderne ut i ødemarken’».^[24]

Josefus bekrefter at det var en egypter som ledet et opprør og som hadde dratt ut i ørkenen. Men selv om romerne prøvde å fange ham hadde han unnsluppet. Derfor kunne kommandanten tro at Paulus var den unnslupne egypteren. Josefus skriver:

«Men det var en egyptisk falsk profet som gjorde jødene mer skade enn de tidligere. For han var en bedrager, utga seg også for å være en profet, og samlet sammen tretti tusen menn^[25] som lot seg forføre av ham. Disse ledet han rundt fra ødemarken til fjellet som ble kalt Oljeberget, og han var klar til å bryte seg inn i Jerusalem. Men Feliks forhindret forsøket hans og møtte ham med sine romerske soldater, mens alle folkene hjalp Feliks i angrepet mot dem. Da det kom til kamp, flyktet egypteren sammen med noen få andre, mens størsteparten av de som fulgte ham, enten ble drept eller tatt til fange. Resten av mengden ble spredt og dro tilbake til sine egne hjem, der de skjulte seg.»^[26](Jewish war 2.23.5)

Knivmennene

Hvem var så de knivmennene Lukas nevner i forbindelse med egypteren? Dette var en gruppe opprørere som ble dannet da Feliks var landshøvding i Judea.

Eerdmans Dictionary of the Bible opplyser om knivmennene:

«En jødisk revolusjonær gruppe (gk. sikárioi, fra lat. sicarii., «dolkbærere») som oppsto under prokurator Feliks (52-60 e.Kr.; Josefus Ant. 18.23-25; 20.160-72; jf. BJ 2.261-63). De hadde navn etter korte dolker (lat. sica.) som de skjulte under klærne, og de myrdet sine fiender  i fullt dagslys, særlig under festivaler da de kunne flykte i folkemengden (BJ 2.252-60, 425-29; Ant. 20.185-88; jf. 20.204-10). Assasinerne var forkjempere for frihet og likhet og var imot enhver form for menneskelig styre (også jødisk). Deres forhold til selotene er omdiskutert. Paulus ble forvekslet med en egyptisk leder av gruppen (Apg 21,38).»^[27]

Josefus bekrefter at Feliks jaktet på opprørere som han kaller røvere: «Noen av disse røverne dro opp til byen [Jerusalem], som om de skulle tilbe Gud, mens de hadde dolker (gr. sikárioi) under klærne …» ^[28] (Ant 20.8)

Drusilla

I Lukas omtale av Feliks finner man en person som også er bekreftet av ikke-bibelske kilder, nemlig Drusilla. Josefus forteller om forholdet mellom Feliks og jødinnen Drusilla.

«Mens Feliks var landshøvding i Judea, fikk han se Drusilla og ble forelsket i henne, for hun overgikk virkelig alle andre kvinner i skjønnhet. Han sendte en av sine venner, en mann ved navn Simon, til henne. Simon var jøde, født på Kypros, og utga seg for å være en magiker. Feliks brukte ham for å overtale Drusilla til å forlate sin nåværende ektemann og gifte seg med ham. Han lovet henne at hvis hun ikke avslo ham, ville han gjøre henne til en lykkelig kvinne.» (Ant. 20:142)

Lukas forteller hva som skjedde da Drusilla møtte Paulus:

«Noen dager senere kom Feliks sammen med sin kone Drusilla, som var jøde. Han lot Paulus hente og hørte på mens han talte om troen på Kristus Jesus. Men da han talte om rettferdighet og selvbeherskelse og om dommen som skal komme, ble Feliks skremt og sa: «Det er nok for i dag.» (Apg 24:24, 25)

Etter at Paulus hadde talt «om rettferdighet og selvbeherskelse og om dommen som skal komme» ble samtalen brått avsluttet. Dette kan nok tilskrives at Drusilla, som var jødinne og kjent med Moselovens syn på ekteskapsbrudd, skilsmisse og magi, neppe fant Paulus’ ord behagelige eller lett å fordøye.

Den siste personen vi skal undersøke nærmere tilhører Herodes-familien, Herodes Agrippa I.

Herodes Agrippa I

Herodes Agrippa styrte over et nesten like stort område som sin bestefar Herodes den store. Grunnen til at han hadde en slik stor myndighet skyldes hans nære vennskap med keiser Claudius. Agrippa hadde Jerusalem som sitt regjeringssete. Josefus forteller at han var usedvanlig vennlig innstilt overfor jødene.

«Nå var denne kongen av natur svært velgjørende og generøs med sine gaver, og han var svært ivrig etter å vinne folks [jødene] gunst gjennom sine store donasjoner. Han gjorde seg selv høyt ansett ved de mange kostbare gavene han delte ut. Han fant glede i å gi, og frydet seg over å ha et godt omdømme. [- – -]. Følgelig elsket han å bo i Jerusalem, og han var svært nøye med å overholde sitt lands lover. Han sørget derfor for å holde seg helt ren, og ikke en dag gikk forbi uten at han frembar de foreskrevne ofrene.»^[29] (Ant 19.328)

Agrippas anstrengelser med å være godt likt av jødene stemmer helt overens med det Lukas skriver om han i Apostlenes gjerninger 12:1-3: «På den tiden la kong Herodes [Agrippa] hånd på noen i menigheten og fór hardt fram mot dem. Jakob, bror til Johannes, ble henrettet med sverd.  Da Herodes merket at jødene likte dette, gikk han videre og fikk grepet Peter også. Det var i de usyrede brøds høytid.»

Agrippas spesielle død blir beskrevet både av Lukas og Josefus, en fortelling som i store trekk stemmer godt overens.

Oppsummering

I første del av denne artikkelserien har vi foretatt en nærmere analyse av Lukas’ beskrivelser av både personer og hendelser i evangeliet og Apostlenes gjerninger. Gjennom en kritisk gjennomgang av hans tekster har vi undersøkt hvordan han forholder seg til historiske detaljer og hvilke kilder han kan ha benyttet. Nedenfor følger en oppsummering av de personene og hendelsene som har vært gjenstand for vår drøftelse.

I den andre delen av serien vil vi rette oppmerksomheten mot bruken av offisielle titler i Romerriket på NT’s tid. Spesielt vil se på i hvilken grad hans bruk av titler samsvarer med ikke-bibelske kilder.

PERSONER

1. Keiser Augustus(Luk 2:1) – Romersk keiser kjent for å ha beordret folketellingen nevnt i fødselsberetningen om Jesus.
2. Keiser Tiberius (Luk 3:1) – Den andre romerske keiseren, som regjerte under Jesu offentlige virke.
3. Keiser Claudius (Apg 11:28; 18:2) – Den fjerde keiseren som hersket da deler av Apostelenes gjerninger utspiller seg.
4. Herodes den store (Luk 1:5) – Konge av Judea, regjent da Jesus ble født..
5. Herodes Antipas(Luk 3:1; 23:7-12) – Sønn av Herodes den store, landsfyrste av Galilea.
6. Herodes Filip (Luk 3:1) – Herodes Antipas halvbror; landsfyrste av Iturea og Trakonitis.
7. Pontius Pilatus (Luk 3:1; 23:1-24) – Den romerske landshøvdingen i Judea som dømte Jesus til døden.
8. Annas (Luk 3:2; Apg 4:6) – Øversteprest på Jesu tid og en motstander av de kristne.
9. Kaifas (Luk 3:2) – Ledet den rettslige prosessen mot Jesus.
10. Lysanias(Luk 3:1) – Landsfyrste av Abilene.
11. Kvirinius(Luk 2:2) – Landshøvding i Syria, kjent for å ha gjennomført en folketelling i Judea.
12. Gamaliel (Apg 5:34; 22:3) – Kjent i historien som Gamaliel den eldre eller Gamaliel I.
13. Feliks(Apg 23:24) – Romersk landshøvding i Judea.
14. Drusilla (Apg 24:24) – Datter av Herodes Agrippa I.
15. Herodes Agrippa I (Apg 12:1-23) – Styrte over et nesten like stort område som sin bestefar Herodes den store.
16. Galileeren Judas (Apg: 5:37) – En jødisk opprører.
17. Egypteren (Apg 21:38) – En opprørsleder.
18. Knivmennene (Apg 21:38) – En kjent gruppe drapsmenn ledet av «egypteren».

HENDELSER

1. Keiser Augustus’ innskriving i manntall – Lukas 2:1
2. Hvem som styrte hvor og når da Johannes døperen startet sitt virke – Lukas 3:1-2
3. Gamaliels innflytelse på det jødiske samfunn – Apg 5:34
4. Innskrivningen som førte til opprør – Apg 5:37
5. Opprøreren galileeren Judas opprør og død – Apg 5:37
6. Hungersnøden under keiser Claudius – Apg 11:28
7. Kong Herodes Agrippas I’s død – Apg 12:23
8. Forvisning av jøder fra Roma under keiser Cladius – Apg 18:2
9. Egypteren som hadde laget opprør og flyktet – Apg 21:37, 38

Bibliografi

Brindle, Wayne. «The Census and Quirinius: Luke 2:2.» SOR Faculty Publications and Presentations, no. 73. 1984, https://digitalcommons.liberty.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1072&context=sor_fac_pubs.  24. Januar 2025.

Brown, Derek. The Lexham Bible Dictionary, edited by John D. Barry, David Bomar, Derek R. Brown, Rachel Klippenstein, Douglas Mangum, Carrie Sinclair Wolcott, Lazarus Wentz, Elliot Ritzema, and Wendy Widder. Bellingham, WA: Lexham Press. 20216

Bruce, F. F. Christianity Under Claudius. Bulletin of the John Rylands Library, vol. 44, Mar. 1962.

—. The New Testament Documents: Are They Reliable? Stellar Books, 2013.

Cheney, Emily. «Gamaliel.» Eerdmans Dictionary of the Bible, edited by David Noel Freedman, Allen C. Myers, and Astrid B. Beck, Eerdmans, 2000.

Finegan, Jack. Handbook of Biblical Chronology: Principles of Time Reckoning in the Ancient World and Problems of Chronology in the Bible. Hendrickson Publishers, 1998.

Gill, David W. J. «Acts and Roman Policy in Judaea.» The Book of Acts in Its First Century Setting: The Book of Acts in Its Palestinian Setting, edited by Richard Bauckham and Bruce W. Winter, William B. Eerdmans Publishing Company; The Paternoster Press, 1995.

Hemer, Colin J. The Book of Acts in the Setting of Hellenistic History. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck), 1989.

Huebner, Sabine R. Papyri and the Social World of the New Testament. University Printing House, Cambridge, 2019. Kindle ed.

Huffman, Douglas S. «Assassins.» Eerdmans Dictionary of the Bible, edited by David Noel Freedman, Allen C. Myers, and Astrid B. Beck, W. B. Eerdmans, 2000, p. 117.

Louw, Johannes P., and Eugene Albert Nida. Greek-English Lexicon of the New Testament: Based on Semantic Domains.2nd ed., electronic ed., vol. 1, United Bible Societies, 1996.

Nunnally, W. E. «Gamaliel.» Eerdmans Dictionary of the Bible, edited by David Noel Freedman, Allen C. Myers, and Astrid B. Beck, Eerdmans, 2000.

Plummer, Alfred. A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel According to S. Luke. International Critical Commentary, T&T Clark International, 1896.

Potter, D. S. «Quirinius (Person).» The Anchor Yale Bible Dictionary, edited by David Noel Freedman, vol. 5, Doubleday, 1992.

Robertson, A. T. Luke the Historian in the Light of Research. T&T Clark, 1920.

Shürer, Emil. The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ: A New English Version. Edited by Geza Vermes, vol. 1, Clark Ltd., Edinburgh, 1986.

Suetonius, Gaius Tranquillus. Sveton: Romerske keisere. Translated by Henning Mørland, Aschehoug, 1974.

Tosterud, Bjørg; Frihagen, Anne Katrine: Publius Cornelius Tacitus i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. februar 2025 fra https://snl.no/Publius_Cornelius_Tacitus

[1] «Luk 2,1. For å gjengi betydningen av οἰκουμένη i Luk 2,1 på en korrekt måte kan det være mulig å oversette verset ‘Keiser Augustus sendte ut en ordre om at alle de menneskene han hersket over, skulle registrere seg for folketellingen’».  Louw, Johannes P., and Eugene Albert Nida. Greek-English Lexicon of the New Testament: Based on Semantic Domains, electronic ed. of the 2nd edition., 1:1. New York: United Bible Societies. 1996. 1.83 οἰκουμένη.

[2] Augustus, Res Gestae 8. https://droitromain.univ-grenoble-alpes.fr/Anglica/resgest_engl.htm (Lest 23. januar 2025)

[3] Josefus’ omtale om en registrering blir drøftet senere i denne delen.

[4] Sabine R. Huebner. Papyri and the Social World of the New Testament. University Printing House, Cambridge. 2019. Kindle s. 37

[5] Ibid s.37

[6] Ibid s 41

[7] Plummer, Alfred. A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel according to S. Luke. International Critical Commentary. London: T&T Clark International. 1896. side 48

[8] Historien har gjentatte ganger vist at kritikere av Bibelen har vært for raske til å betvile dens pålitelighet, siden arkeologiske og historiske funn har vist seg å styrke Bibelens historiske troverdighet.

[9] Tacitus skriver om dette i Bok III, s 48. Andre historiker som skriver om Kvirinius er Dio Cassus (Hist. 54.28.2), Sveton (Tiberius 49) Tacitus (II. 30, III. 22, 23) og Josefus (Ant. 17:355; 18:26; 20:102)

[10] http://classics.mit.edu/Augustus/deeds.html (Lest 5. januar 2025)

[11] Nunnally, W. E. Eerdmans Dictionary of the Bible (2000) Grand Rapids, Eerdmans. «Gamaliel»

[12] http://penelope.uchicago.edu/josephus/ant-18.html (Lest 2. desember 2024)

[13] Ibid

[14]Brindle, Wayne, The Census and Quirinius: Luke 2:2 SOR Faculty Publications and Presentations.73 1984; Jack Finegan, Handbook of biblical chronology: principles of time reckoning in the ancient world and problems of chronology in the Bible. Hendrickson Publishers, Inc. 1998 s. 302-306; Robertson A.T. Luke the Historian in the Light of Research. T&T Edinburgh, 1920. s. 118-127. Bruce, F. F. The New Testament Documents: Are They Reliable? Stellar Books, 2013. s.44,45

[15] Se: Potter, D. S. The Anchor Yale Bible Dictionary, edited by David Noel Freedman, 5:588. New York: Doubleday. 1992. «Quirinius (Person)».

[16] Jack Finegan, Handbook of biblical chronology: principles of time reckoning in the ancient world and problems of chronology in the Bible. Hendrickson Publishers, Inc. 1998. s 306

[17] En som det ville vært naturlig å forvente at påpekte en så grov feil hos Lukas, er Celsus, en gresk filosof fra det 2. århundre e.Kr. en av de tidligste kjente kritikerne av kristendommen. Han skrev verket Alēthḗs Lógos, «Den sanne lære» hvor han blant annet angrep evangelienes troverdighet. Hans verk er kun bevart gjennom Origenes’ gjendrivelse i Contra Celsum.

[18] F.F. Bruce, Christianity Under Claudius. Bulletin of the John Rylands Library 44 (March 1962). s. 309

[19]https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0078%3Abook%3D12%3Achapter%3D43 (Lest 2. desember 2024)

[20]http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0146%3Abook%3D20%3Awhiston+chapter%3D2%3Awhiston+section%3D5 (Lest 2. desember)

[21] http://www.csun.edu/~hcfll004/claualex.html (Lest 8. desember 2024)

[22] https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:abo:phi,1348,015:25  (Lest 8. desember 2024)

[23] Robertson A.T. Luke the Historian in the Light of Research.  T&T Edinburgh, 1920.  s 175

[24]Gill, David W. J. The Book of Acts in Its First Century Setting: The Book of Acts in Its Palestinian Setting, edited by Richard Bauckham and Bruce W. Winter. William B. Eerdmans Publishing Company; The Paternoster Press. 1995 «Acts and Roman Policy in Judaea.»

[25] «Den tidligere passasjen [Jødernes krig 2.33.5] står i motsetning til Apostlenes gjerninger, da den angir antallet av hans tilhengere som 30 000 i stedet for 4 000. Vi bør være mer tilbøyelige til å akseptere det lavere tallet, særlig fordi det kan påvises at Josefus andre steder har en tendens til å overdrive tall.» (Hemer, Colin J. The Book of Acts in the Setting of Hellenistic History. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck), 1989.

[26] http://penelope.uchicago.edu/josephus/war-2.html (Lest 10. desember 2024)

[27] Huffman, Douglas S. “Assassins.” In Eerdmans Dictionary of the Bible, edited by David Noel Freedman, Allen C. Myers, and Astrid B. Beck, 117. Grand Rapids, MI: W.B. Eerdmans. 2000

[28] http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=J.%20AJ%2020.8&lang=original (10 desember 2024)

[29]https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0146%3Abook%3D19%3Asection%3D328 (Lest 10. januar 2025)

[30] «Da Agrippa hadde regjert i tre år over hele Judea, dro han til byen Caesarea [- – -] På den andre dagen av forestillingene tok han på seg et klesplagg som var laget utelukkende av sølv, og som hadde en virkelig forunderlig tekstur. Tidlig om morgenen gikk han inn i teateret, og sølvet i hans drakt ble opplyst av de friske solstrålene, som reflekterte på en slik måte at det skinte på en overraskende måte og var så blendende at det spredte en ærefrykt over dem som så intenst på ham. Straks ropte hans smigrere ut, fra ulike steder (dog ikke til hans eget beste): «Han er en gud!» Og de la til: «Vær nådig mot oss. For selv om vi hittil har æret deg bare som et menneske, skal vi fra nå av anerkjenne deg som overlegen den dødelige natur. Kongen verken irettesatte dem eller avviste deres gudsbespottelige smiger. Men straks etter at han hadde sett opp, så han en ugle som satt på et tau over hodet hans. Han forsto umiddelbart at denne fuglen var et budskap om ulykke, slik den tidligere hadde vært et budskap om lykke for ham. Da falt han i dyp sorg. En sterk smerte oppsto også i magen hans og startet på en svært voldsom måte [- – -]Da han var blitt helt utmattet av smertene i magen, døde han etter fem dager [- – -] (Ant. 19.8.2) http://penelope.uchicago.edu/josephus/ant-19.html#EndNote_Ant_19.34b (Lest 23. januar 2025)

[31] «På den fastsatte dagen tok Herodes på seg sitt kongelige skrud, satte seg på kongetribunen og talte til dem. 22 Folket ropte da til ham: ‘Her taler en gud, ikke et menneske!’ 23 Øyeblikkelig slo en Herrens engel ham fordi han ikke hadde gitt Gud æren. Han ble spist opp av makk og døde.» (Apg 12:21-23)

[32] Josefus’ beretning utfyller på en måte Lukas’ framstilling. Josefus beskriver sykdomsforløpet, mens Lukas understreker at det var forårsaket av en form for orm, muligvis spolorm. Alvorlige infeksjoner med spolorm kan føre til blokkering i tarmen, og i verste fall kan tarmen sprekke (tarmruptur), noe som kan forklare de plutselige magesmertene og den gradvise forverringen hos Agrippa. Denne typen tarmruptur kan føre til en alvorlig infeksjon i bukhinnen, som raskt kan utvikle seg og føre til blodforgiftning (sepsis), en tilstand som kan være livstruende dersom den ikke behandles umiddelbart. Da man idag har effektive behandlingsmåter er det svært sjelden at noen skulle dø pga spolorm. Noe man ikke hadde på Josefus’ tid..

[33] Norsk bibel 1988