Boken The New Testament Documents: Are They Reliable sier:

«En forfatter som knytter sin historie til verdenshistorien, risikerer problemer hvis han ikke er forsiktig; han gir sine kritiske lesere mange muligheter til å teste nøyaktigheten hans.»^[1] 

Lukas, skribenten^[2] av Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger, er en slik forfatter. Han knytter sin beretning til verdenshistorien ved å navngi historiske personer med deres titler og plasserer dem i spesifikke hendelser. Han gir oss et innblikk i romerske forhør og jødiske rettssaker. Lukas tar oss også med på reiser, både til lands og til sjøs, der han under reisens gang angir steders beliggenhet. I tillegg får vi beskrivelser av steders lokale skikker, styresett og religiøs praksis.

I denne artikkelserien vil vi undersøke hvordan Lukas klarer denne «testen». Vurderingen av hans nøyaktighet vil fokusere på følgende områder:

• Personer
• Hendelser
• Titler
• Lukas som lege
• Rettsprosesser & Juridiske uttrykk
• Geografi

I denne delen vil vi særlig rette oppmerksomheten mot personer og hendelser. Før vi går videre, kan det imidlertid være nyttig å si noen ord om de ikke-bibelske kildene vi primært vil benytte.

Flavius Josefus

Flavius Josefus (37–ca. 100 e.Kr.) er kjent som en jødisk historiker. Han har skrevet flere bøker om jødenes historie. Hans mest kjente verk er Den jødiske krig^[3] (Bellum Judaicum), som forteller om den første jødiske krig mot romerne (66–73 e.Kr.). En annen bok er Jødenes oldtidshistorie^[4] (Antiquitates Judaicae, som er en fortelling om det jødiske folkets historie, fra skapelsen av og fram til krigen mot romerne.

Sveton

Gaius Suetonius Tranquillus (ca. 69–122 e.Kr.) (norsk: Sveton) var en romersk forfatter med et omfattende forfatterskap. Han skrev både på gresk og latin. Svetons verk Om keisernes liv (De vita Caesarum) består av 8 bøker skrevet på latin. Det er en viktig kilde til tidlig keisertid; verket omfatter Julius Caesar og de elleve etterfølgende keisere, til og med Domitian.

Tacitus

Publius Cornelius Tacitus (ca. 56–120 e.Kr.) var en romersk historiker og embetsmann. Han var den mest betydningsfulle av keisertidens historikere. Tacitus’ to hovedverker, Årbøker (Annaler) og Historier (Historiae) består av 30 bind skrevet på latin, og omhandler keiserdømmets historie.

Kildenes pålitelighet

Tacitus, Sveton og Josefus er blant de viktigste kildene vi har til romersk og jødisk historie i det første århundret. Alle tre hadde tilgang til enten offisielle arkiver, øyenvitneskildringer eller omfattende muntlige tradisjoner, noe som gir deres verk høy historisk verdi. Tacitus er anerkjent for sin presise og kritiske tilnærming, men hans negative syn på keisermakten har påvirket hans fremstilling av enkelte keisere. Sveton, på sin side, gir unike biografiske innblikk, men hans fokus på skandaler og personlige detaljer gjør at hans verk tidvis mangler kritisk vurdering av kildene. Josefus, var både øyenvitne og deltaker i mange av hendelsene han beskriver, men hans rolle som historiker under romersk beskyttelse reiser spørsmål om hans objektivitet. Til tross for deres svakheter gir disse tre kildene, når de brukes kritisk og i sammenheng, et solid grunnlag for historisk analyse.^[5]

En fordel i vår bruk av kildene er at alle tre ofte omtaler de samme personene og titlene vi ønsker å verifisere, og til tider også de samme hendelsene. Dette gir mulighet for kryssreferanser, noe som styrker den historiske påliteligheten. En ytterligere styrke er at de ikke har et kristent ståsted^[6] og dermed ikke er drevet av et behov for å «bekrefte» innholdet i Lukas’ verk.

Personer og hendelser

Lukas har et stort persongalleri med titler både i Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger. Flere av dem er omtalt i ikke-bibelske historiske kilder, noe som bidrar til å bekrefte deres historiske eksistens og deres posisjoner i samfunnet. Følgende er en liste av personer som er bekreftet av den ikke-bibelske historie.[7]

1. Keiser Augustus(Luk 2:1^[8]) – Romersk keiser kjent for å ha beordret folketellingen nevnt i fødselsberetningen om Jesus. (Tacitus, Årbøker, Bok 1)
2. Keiser Tiberius(Luk 3:1) – Den andre romerske keiseren, som regjerte under Jesu offentlige virke. (Sveton, Om keisernes liv, Tiberius)
3. Keiser Claudius (Apg 11:28; 18:2) – Den fjerde keiseren som hersket da deler av handlingen i Apostlenes gjerninger utspiller seg. (Sveton, Om keisernes liv, Claudius)
4. Herodes den store(Luk 1:5) – Konge av Judea, regjerte under Jesu fødsel. (Josesefus, Antiquitates Judaicae (Ant.[9]) 14.9.3)
5. Herodes Antipas(Luk 3:1; 23:7-12) – Sønn av Herodes den store, landsfyrste av Galilea. Det var han som beordret at døperen Johannes skulle halshogges; Jesus kalte han «den reven». (Josefus, JW 2.6.3)
6. Herodes Filip (Luk 3:1) – Herodes Antipas’ halvbror; landsfyrste av Iturea og Trakonitis. (Josefus, Ant. 18.4.6)
7. Pontius Pilatus(Luk 3:1; 23:1-24) – Den romerske guvernøren i Judea som dømte Jesus til døden. (Tacitus, Årbøkene, Bok 15:44)
8. Annas (Luk 3:2; Apg 4:6) – Øversteprest på Jesu tid og en motstander av de kristne. (Josefus, Ant. 18.2.1)
9. Kaifas (Luk 3:2) – Ledet den rettslige prosessen mot Jesus. (Josefus, Ant. 18.2.2)
10. Lysanias(Luk 3:1) – Landsfyrste av Abilene, nevnt sammen med andre regionale herskere i løpet av Tiberius’ regjeringstid. (Innskripsjon funnet i Abila i Syria)
11. Kvirinius(Luk 2:2) – Guvernør i Syria, kjent for å ha gjennomført en folketelling i Judea, som også er omtalt i romerske kilder. (Josefus, Ant. 18.1.1)
12. Døperen Johannes (Luk 7:20) – Mannen som døpte Jesus. (Josefus, Ant. 18.5.2)
13. Herodias (Luk 3:19) – Herodes Antipas kone. Hun sørget for at døperen Johannes ble halshogd. (Josefus, Ant. 18.5.1)
14. Jesus (Luk 3:23) – Hovedpersonen i NT. Omtalt av flere ikke-kristne skribenter, blant annet av Tacitus, Årbøker 15:44.
15. Gamaliel (Apg 5:34; 22:3) – Kjent i historien som Gamaliel den eldre eller Gamaliel I. (Misjna Sotah 9:15)
16. Gallio(Apg 18:12) – Romersk guvernør i Akaia, kjent fra inskripsjoner, inkludert den såkalte «Gallio-inskripsjonen», som bekrefter tidspunktet for hans embete.
17. Ananias (Apg 23:2) – Ga ordre om å slå Paulus på munnen. (Josefus, Ant. 18.5.2)
18. Feliks(Apg 23:24) – Romersk guvernør av Judea. (Josefus, Ant. 20.8.9)
19. Berenike (Apg 25:13, 23) Berenike og hennes bror Agrippa II (nr. 24) avla en visitt hos guvernør Festus i Cæsarea. (Josefus, Ant. 20.7.3)
20. Jakob, Jesu halvbror (Apg 15; Gal 1:19) – Hadde en framtredende stilling hos de kristne i det første århundret. (Josefus, Ant. 20.9.1)
21. Drusilla (Apg 24:24) – Hun var datter av Herodes Agrippa I (nr. 23), som var konge av Judea, og søster til Herodes Agrippa II. (Josefus, Ant. 20.7.1)
22. Festus(Apg 24:27) – Etterfulgte Feliks som romersk guvernør av Judea, etterfulgte Feliks (nr. 18) (Josefus, Ant. 20.8.9)
23. Herodes Agrippa I(Apg 12:1-23) – Styrte over nesten et like stort område som sin bestefar Herodes den store. (Josefus, Ant, 19.5.1)
24. Herodes Agrippa II(Apg 25:13-26:32) – Sønn av Herodes Agrippa I, og også en betydningsfull person i den jødiske historien. (Josefus, Ant. 20.1.1)
25. Egypteren (Apg 21:38) – En opprørsleder (Josefus, Ant 20.169)
26. Knivmennene (Apg 21:38) – En beryktet gruppe drapsmenn ledet av en «egypteren». (Josefus, Ant. 20.9.3)
27. Judas galileeren (Apg 5:37) – En opprører. (Josefus, Ant. 18.1.2)

Personer knyttet til hendelser

De ovenfor nevnte personene kan vi med sikkerhet si er bekreftet av ikke-bibelske kilder. I tillegg knytter Lukas flere av personene til spesifikke hendelser som vi nå skal se på. Vi begynner med Lukas 3:1, 2.

«I keiser Tiberius’ femtende regjeringsår, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea og Herodes var landsfyrste over Galilea, hans bror Filip over Iturea og Trakonitis, og Lysanias over Abilene, og mens Annas og Kaifas var øversteprester, da kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, i ødemarken.»

Her nevner Lukas syv personers med titler, og hvor og når de regjerte.

1. Keiser Tiberius’ femtende regjeringsår
2. Pontius Pilatus var landshøvding i Judea
3. Herodes [Antipas] var landsfyrste over Galilea
4. Herodes Antipas’ halvbror Filip landsfyrste over Iturea og Trakonitis
5. Lysanias landsfyrste over Abilene
6. Annas og Kaifas var øversteprester

1. Keiser Tiberius

Tiberius etterfulgte Augustus som Romerrikets andre keiser i år 14 e. Kr, i en alder av 56 år. Det vil si at han må ha vært keiser både under Jesu ungdomsår og hans voksne liv. I Bibelen nevnes han bare ved navn én gang og da av Lukas i ovenfor siterte skriftsted.

2. Pontius Pilatus landshøvding i Judea

I år 26 ble Pontius Pilatus utnevnt av keiser Tiberius til landshøvding over Judea og hadde denne stillingen til år 36. Pilatus’ hovedoppgaver var å holde orden og fred i Judea i tillegg til å innhente skatter til keiseren. At han var landshøvding i Judea som Lukas skrev er omtalt av Josefus: «Pilatus, som av Tiberius ble sendt som stattholder [landshøvding] til Judea.». (Jødenes Krig 2.9.2,3)

En annen detalj som Lukas nevner i Apostlenes gjerninger 11:26 er at Jesu etterfølgere med tiden ble kalt kristne: «Det var i Antiokia disiplene for første gang gikk under navnet ‘kristne’». Dette blir bekreftet av den greske historiker Tacitus: «Opphavsmannen til dette navn [kristne] var en viss Kristus som under Tiberius’ regjering var blitt dømt til døden av prokuratoren Pontius Pilatus.» (Årbøkene. 15.44)

Dette sitatet bekrefter også at det var Pilatus som dømte Jesus til døden, noe Lukas skriver i Lukas 23:24, 25: «Da felte Pilatus dommen; det skulle bli som de krevde. Han løslot den de ba om, han som var fengslet for opptøyer og mord. Men Jesus overga han, så de fikk sin vilje.»

I 1961 ble det oppdaget en stein under en utgraving av et teater i byen Cæsarea der Pilatus navn og tittel forekommer. Bilde til høyre:

Latin – Norsk:

Caesariensibus Tiberium – Til folket i Cæsarea Tiberium   

Pontius Pilatus – Pontius Pilatus

Praefectus Iudaeae – Prefekt i Judea

3. Herodes Antipas landsfyrste over Galilea

Herodes Antipas var sønn av Herodes den Store. Han vokste opp i Roma der han også fikk sin utdannelse. Etter Herodes den stores død ble det en arvestrid mellom hans sønner Antipas og Arkelaus, en strid som ble brakt inn for keiser Augustus. Han utnevnte da Herodes Antipas som landsfyrste over Galilea og Perea. Det at Herodes Antipas styrte over Galilea som landsfyrste, som Lukas skriver, er bekreftet av den jødiske historiker Flavius Josefus:

«Så, etter å ha hørt begge sider, oppløste keiseren [Augustus] forsamlingen for den gangen; men noen dager senere ga han halvparten av Herodes’ rike til Arkelaus […] Når det gjelder den andre halvparten, delte han den i to tetrarkier [landsfyrstedømmer] og ga dem til to andre sønner av Herodes [den store]: den ene til Filip, og den andre til Antipas, som hadde konkurrert med Arkelaus om kongedømmet. Under sistnevnte [Antipas] lå Perea og Galilea.»^[10] (Jødenes krig 2.6.3)

4. Filip landsfyrste over Iturea og Trakonitis

Herodes Filip var halvbroren til Herodes Antipas. Som nevnt ovenfor ble det en arvestrid mellom sønnene til Herodes den store som keiser Augustus løste. Han lot Filip bli landsfyrste over blant annet Trakonitis. At Filip styrte over Trakonitis, som Lukas skriver, blir bekreftet av Josefus: «Omtrent på denne tiden forlot Filip, Herodes’ bror, dette livet, i det tjuende året av Tiberius’ regjeringstid, etter å ha vært tetrark [landsfyrste] av Trakonitis.»^[11] (Antiquities 18.4.6)

5. Lysanias landsfyrste over Abilene

I nærheten av Abilene er det funnet en inskripsjon med teksten «landsfyrsten Lysanias», datert^[12] til da Tiberius var keiser.

«For de keiserlige herrers og deres hele husholds frelse oppførte Nymphaeus, en frigitt slave av landsfyrsten Lysanias, denne veien og andre ting.» (Corpus Inscriptionum Graecarum nr. 4521)^[13] (Bilde til høyre)

Før historikere ble klar over denne inskripsjonen ble det hevdet at Lukas refererte til en Lysanias som var omtalt av Josefus^[14]. Problemet var at denne Lysanias ble drept i ca. 40 f.Kr av Markus Antonius (83-30 f.Kr), det vil si ca. 60 år før Lukas skriver at han var landsfyrste i Abilene. Mange autoriteter mente derfor at Lukas hadde gjort en grov feil. Bibelkommentatoren Alfred Plummer skriver i 1896:

«Ikke bare Strauss, Gfrörer, B. Bauer og Hilgenfeld, men til og med Keim og Holtzmann tilskriver Lukas den grove kronologiske feilen at han antar at Lysanias, sønn av Ptolemaios, som styrte denne regionen før 36 f.Kr., da han ble drept av M. Antonius, fortsatt regjerer 60 år etter sin død.»^[15]

Men Alfred Plummer som skrev dette etter funnet av den ovenfor siterte inskripsjonen, bruker den som et som argument på at Lukas var en nøyaktig skribent.

Dette er et godt eksempel på en forhastet konklusjon om at Lukas tok feil, basert på manglende arkeologiske funn.

6. Øversteprester Annas og Kaifas

Annas og Kaifas er to fremtredende personer omtalt på Det nye testamentes tid. Før vi går nærmere inn på hver av dem, er det nødvendig å undersøke hvorfor Lukas refererer til dem begge som øversteprester, til tross for at embetet kun kunne holdes av én person ad gangen. I den greske grunnteksten er ordet som er oversatt med «øversteprester» i den norske bibeloversettelsen, et entallsord. Den engelske New International Version (NIV) oversetter dette med «øversteprestembetet»[16], for å reflektere denne formen. At Lukas omtaler både Annas og Kaifas som øversteprester, kan forstås bedre når vi ser nærmere på hvordan dette embetet fungerte på Det nye testamentes tid.

Historisk sett ble øversteprestembetet overført gjennom Arons slektslinje, men på Det nye testamentes tid tid var det romerne som både innsatte og avsatte øversteprestene etter hva som tjente deres politiske interesser. Annas og hans familie hadde særlig stor innflytelse i det jødiske samfunnet. Josefus forteller at ikke mindre enn fem av Annas’ sønner hadde embetet som øversteprest i løpet av årene, i tillegg til svigersønnen Kaifas. Dette førte til at Annas’ hadde en stor innflytelse, til tross for at han formelt ikke lenger var øversteprest. Noe som kan ha ført til at både han og Kaifas ble oppfattet som øversteprester samtidig. Vi får en klar oppfatning når vi leser om dem i Lukas’ bøker.

«Selv om Jesu arrestasjon, rettssak og henrettelse fant sted under Kaifas’ prestetid, blir Annas betegnet som øversteprest i Luk 3,2 (sammen med Kaifas) og Apg 4,6 (uten Kaifas). I Joh 18,13-14 er Kaifas tydelig identifisert som den øverstepresten med mest makt, men beretningen antyder at Annas er den øverstepresten som først forhørte Jesus. Disse referansene til Annas som øversteprest gjenspeiler makten og innflytelsen som øversteprestene fortsatte å utøve etter at de ble avsatt (b. Pesaḥ. 57a).»^[17]

Bibelkommentaren A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel according to S. Luke gir følgende kommentar:

«Entallsformen [øversteprest] er sannsynligvis ikke tilfeldig, og absolutt ikke ironisk. ‘På øverstepresten Annas-Kaifas’ tid’ betyr at de sammen utførte pliktene; eller at hver av dem på forskjellige måter ble ansett som øversteprest: Annas de jure [etter loven] (Apg 4:6) og Kaifas de facto [i virkeligheten] (Joh 11:49).»^[18] For mer informasjon fra samme kilde, se fotnote [19]. 

Annas

Annas ble utnevnt til øversteprest av stattholderen Kvirinius omkring år 6 e.Kr. og var det fram til år 15 da han ble avsatt av stattholderen Valerius Gratus. Han må ha vært øversteprest da Jesus som tolvåring besøkte templet og hadde drøftelser med de skriftlærde. (Lukas 2:46) Josefus skriver mye om både Annas og Kaifas og deres familier. Jeg har valgt ut et par eksempel som bekrefter Lukas’ omtale av Annas.

«Da Cyrenius [Publius Sulpicius Quirinius] nå hadde tatt hånd om pengene til Arkelaus, og da skatteinnkrevningen var avsluttet […] avsatte han Joazar fra øversteprestembetet … og han utnevnte Annas sønn av Set, til øversteprest.» (Ant. 18.2.1)

«Det sies at den eldre Annas var usedvanlig heldig. For han hadde fem sønner, som alle, etter at han selv tidligere hadde hatt embetet i en svært lang periode, ble øversteprester for Gud – noe som aldri hadde skjedd med noen annen av våre øversteprester.» (Ant. 20. 9.1)

Kaifas

Kaifas ble innsatt som øversteprest omkring år 18 og hadde denne stillingen til år 36. At han hadde denne stillingen i hele 18 år var en sjeldenhet, sammenlignet med de fleste andre øversteprester i det første århundre. Det ser ut til at dette skyldes hans nære samarbeid med romerne. Josefus bekrefter det Lukas sier om Kaifas som øversteprest.

«Han [Tiberius] var nå den tredje keiseren, og han sendte Valerius Gratus for å være landshøvding i Judea, […] Denne mannen avsatte Annas fra øversteprestembetet og utnevnte Ismael … Han avsatte også ham etter kort tid og innsatte Eleazar, sønn av Annas, […] til øversteprest. Etter at Eleazar hadde innehatt embetet i ett år … ga [Valerius Gratus] øversteprestembetet til Simon […] Da Simon hadde innehatt denne verdigheten i kun ett år, ble Josef Kaifas utnevnt som hans etterfølger.» (Ant. 18.2.2)

Det er også et arkeologisk funn som bekrefter Kaifas. I desember 1990, da man holdt på med arbeid i forbindelse med et parkanlegg omkring en kilometer sør for gamlebyen i Jerusalem, ble det ved en tilfeldighet oppdaget en gravhule, som man tror er Kaifas’ familiegrav. På flere kister står det på hebraisk Kaifas, og på den fineste av den var det skrevet «Josef, sønn av Kaifas», som identifiserer ham som øverstepresten Kaifas. Inskripsjon på kisten på bildet: Yehosef bar Caiaphas (Josef, sønn av Kaifas). Inskripsjonen blir ansett som autentisk.

Oppsummering

Eksempelet fra Lukas 3:1-2 viser flere personer som bekreftes av ikke-bibelske kilder, samt når og hvor de styrte. Keiser Tiberius, Pontius Pilatus, Herodes Antipas, Filip og Lysanias er omtalt i romerske eller jødiske skrifter, inkludert Josefus og Tacitus. Pilatus’ styre bekreftes også av en inskripsjon i Cæsarea. Øversteprestene Annas og Kaifas er dokumentert av Josefus, og Kaifas’ eksistens bekreftes ytterligere av en inskripsjon på kiste. Disse eksterne kildene underbygger Lukas’ historiske nøyaktighet. Neste person vi skal drøfte, er keiser Augustus.

Les fortsettelsen av artikkelen her!

Bibliografi

Brindle, Wayne. «The Census and Quirinius: Luke 2:2.» SOR Faculty Publications and Presentations, no. 73. 1984, https://digitalcommons.liberty.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1072&context=sor_fac_pubs. Lest 24. januar 2025.

Brown, Derek. The Lexham Bible Dictionary, edited by John D. Barry, David Bomar, Derek R. Brown, Rachel Klippenstein, Douglas Mangum, Carrie Sinclair Wolcott, Lazarus Wentz, Elliot Ritzema, and Wendy Widder. Bellingham, WA: Lexham Press. 20216

Bruce, F. F. Christianity Under Claudius. Bulletin of the John Rylands Library, vol. 44, Mar. 1962.

—. The New Testament Documents: Are They Reliable? Stellar Books, 2013.

Cheney, Emily. «Gamaliel.» Eerdmans Dictionary of the Bible, edited by David Noel Freedman, Allen C. Myers, and Astrid B. Beck, Eerdmans, 2000.

Finegan, Jack. Handbook of Biblical Chronology: Principles of Time Reckoning in the Ancient World and Problems of Chronology in the Bible. Hendrickson Publishers, 1998.

Gill, David W. J. «Acts and Roman Policy in Judaea.» The Book of Acts in Its First Century Setting: The Book of Acts in Its Palestinian Setting, edited by Richard Bauckham and Bruce W. Winter, William B. Eerdmans Publishing Company; The Paternoster Press, 1995.

Hemer, Colin J. The Book of Acts in the Setting of Hellenistic History. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck), 1989.

Huebner, Sabine R. Papyri and the Social World of the New Testament. University Printing House, Cambridge, 2019. Kindle ed.

Huffman, Douglas S. «Assassins.» Eerdmans Dictionary of the Bible, edited by David Noel Freedman, Allen C. Myers, and Astrid B. Beck, W. B. Eerdmans, 2000, p. 117.

Louw, Johannes P., and Eugene Albert Nida. Greek-English Lexicon of the New Testament: Based on Semantic Domains.2nd ed., electronic ed., vol. 1, United Bible Societies, 1996.

Nunnally, W. E. «Gamaliel.» Eerdmans Dictionary of the Bible, edited by David Noel Freedman, Allen C. Myers, and Astrid B. Beck, Eerdmans, 2000.

Plummer, Alfred. A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel According to S. Luke. International Critical Commentary, T&T Clark International, 1896.

Potter, D. S. «Quirinius (Person).» The Anchor Yale Bible Dictionary, edited by David Noel Freedman, vol. 5, Doubleday, 1992.

Robertson, A. T. Luke the Historian in the Light of Research. T&T Clark, 1920.

Shürer, Emil. The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ: A New English Version. Edited by Geza Vermes, vol. 1, Clark Ltd., Edinburgh, 1986.

Suetonius, Gaius Tranquillus. Sveton: Romerske keisere. Translated by Henning Mørland, Aschehoug, 1974.

Tosterud, Bjørg; Frihagen, Anne Katrine: Publius Cornelius Tacitus i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. februar 2025 fra https://snl.no/Publius_Cornelius_Tacitus

Kilder

[1]Bruce, F. F. The New Testament Documents: Are They Reliable? Stellar Books, 2013.

[2] I introduksjonen til denne artikkelserien drøftet vi Lukas som skribent. Legen Lukas – Den detaljerte historikeren | Introduksjon 1 og Legen Lukas – Den deltajerte historikeren | Introduksjon 2

[3] Forkortes ofte JW (The Jewish War) eller BJ (Bellum Judaicum)

[4] Forkortes ant. (Antiquitates Judaicae)

[5] Kilder: Tacitus: Store norske leksikon (snl.no); Sveton: snl.no; http://www.britannica.com/biography/Suetonius (Lest 5. februar 2025) Josefus: snl.no; https://www.jewishvirtuallibrary.org/josephus-flavius (Lest 5. februar 2025); Brown, Derek. The Lexham Bible Dictionary, edited by John D. Barry, David Bomar, Derek R. Brown, Rachel Klippenstein, Douglas Mangum, Carrie Sinclair Wolcott, Lazarus Wentz, Elliot Ritzema, and Wendy Widder. Bellingham, WA: Lexham Press. 2016. «Tacitus».

[6] Tacitus (Annaler 15:44) og Sveton (De Vita Caesarum 5:25) er heller negative til de kristne, mens Josefus er neutral.

[7] Henvisningene i parentes til ikke-bibelske kilder er bare et lite utvalg.

[8] Hvis ikke annet er angitt brukes NO 2024 oversettelsen (Bibel.no) utgitt av Det Norske Bibelselskapet

[9] Ant og Jw henvisningene er til nettstedet The Works of Flavius Josephus

[10] http://penelope.uchicago.edu/josephus/war-2.html (Lest 23. januar 2025)

[11] http://penelope.uchicago.edu/josephus/ant-18.html (Lest 23. januar 2025)

[12] Biblegateway kommenterer: «Inskripsjonen, som er knyttet til dedikasjonen av et tempel, inneholder ordene: ‘på vegne av de keiserlige herrers og deres hele husholds frelse’ av ‘Nymphaeus, en frigitt slave av Lysanias, tetrarken.’ Henvisningen til ‘de keiserlige herrer’ kan referere til Augustus’ og Tiberius’ felles styre (ifølge Leaney), noe som plasserer inskripsjonen så sent som år 11 e.Kr., eller, mer sannsynlig, til Tiberius og hans mor Julia (ifølge Ramsay), noe som gir en tidsramme mellom år 14 og 29 e.Kr. Dette bekrefter tydelig eksistensen  av en tetrark [landsfyrste] Lysanias på samme tid som Lukas nevner.» (https://www.biblegateway.com/resources/encyclopedia-of-the-bible/Lysanias) (Lest 14. januar 2025)

[13] Når inskripsjonen ble funnet er ikke angitt, men den er inkludert i «Corpus Inscriptionum Graecarum» (CIG), et omfattende verk som samler greske inskripsjoner, redigert av August Böckh og utgitt i fire bind mellom 1828 og 1877. Du finner en drøftelse her:  The Complete Text of the Abila Inscription Concerning Lysanias – Whole Stones (Lest 23. januar 2025)

[14] Ant. 15.4.1 «Så [Markus Antonius] drepte Lysanias, sønn av Ptolemaios». https://penelope.uchicago.edu/josephus/ant-15.html (Lest 20. januar 2025)

[15] Plummer, Alfred. 1896. A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel according to S. Luke. International Critical Commentary. London: T&T Clark International.

[16] NIV: High priesthood.

[17] Cheney, Emily.Eerdmans Dictionary of the Bible, ed. David Noel Freedman, Allen C. Myers, and Astrid B. Beck, Eerdmans 2000 “Annas”.

[18] Plummer, Alfred. A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel according to S. Luke. International Critical Commentary. London: T&T Clark International. 1896

[19] Ibid: «Annas hadde embetet fra år 7–14 e.Kr., da han ble avsatt av Valerius Gratus, Pilatus’ forgjenger. Gratus innsatte deretter Ismael, Eleazar (sønn av Annas), Simon, og til slutt Josef med tilnavnet Kaifas, som hadde embetet fra år 18–36 e.Kr., da han ble avsatt av Vitellius. Det er tydelig at Annas beholdt svært stor innflytelse og tidvis handlet som øversteprest. ‘Annas, øverstepresten, var der, og Kaifas, og Johannes, og Aleksander, og så mange som tilhørte øversteprestens slekt’ (Apg 4:6). Kanskje, så langt det var trygt, ble han oppmuntret til å overse de romerske utnevnelsene og fortsette i embetet under sine etterfølgeres offisielle øversteprestembetet. Dette ville være spesielt enkelt når hans egen svigersønn eller sønn var den romerske kandidaten. Det var ikke færre enn tjueåtte øversteprester fra Herodes den Stores tid til Jerusalems fall under Titus (Josefus, Antiquities 20:10).»