Når kristendommen fikk fotfeste i Norge og Europa, overlevde mange hedenske overbevisninger som overtro, folkesagn og folkemedisin. Den Katolske Kirke forfulgte bare heksetro, dvs. folk som mente de hadde evnen til å kaste hex over et annet menneske, dyr eller eiendom. Resten av overtroen levde i fred med Kirken, og mye av det etnografiske materialet er også bevart i middelalderens kirkelige kildemateriale, hvor krønikeskrivere, poeter og andre har notert lokale tradisjoner, som en del av kunnskapen en lokal konge eller biskop måtte sitte inne med (men ikke nødvendigvis forfølge). Denne toleransen, som vi sjelden hører om, er årsaken til at mye hedensk materiale overlevde i Europa frem til Reformasjonen og 1800-tallet, når protestantismens (bredere) hekseforfølgelse og Opplysningstidens vitenskapsrasjonalisme gjorde slutt på de siste restene av hedenske smuler i europeisk folketro.
Den Katolske Middelalderen
Dette samlivet mellom kristendom og hedensk skikk kan også observeres i de små bygdene langs Norges lange kyst, hvor en ny folketro utviklet seg, en blanding mellom kristendom og hedendom. Denne prosessen forekom overalt i Europa i middelalderen.
Middelalderens messe foregikk på Latin, men prekenen var tillatt å holdes på folkespråket, etter Pavedømmets tillatelse og den lokale biskopens bruk av bredere prinsipper formulert av Pavestatens teologer eller teologene til div. munkeordener og nonneordener.[1] Kunsten i kirkene var ment som visuelle hjelperedskaper for den generelt analfabete lokalbefolkningen. Så når presten (med tillatelse) preket på folkespråket, kunne han peke på fresker på kirkeveggen, statuer, utskårede stolpehoder, osv. for å illustrere den bibelhistorien eller helgenlegenden som var prekenens tema.[2] Derfor er katolsk kunst også blitt kalt Biblia Pauperum, dvs. fattigmannens Bibel. Kirkenes utsmykning henspilte gjerne på festdagen for kirken, dvs. dagen for en bibelsk begivenhet eller dødsdagen til en helgen. Disse festdagene var også markedsdager, som begynte med messe i kirken, og endte med folkefest etter at kjøpmennene hadde fått sitt.
Den Katolske kalender var også ment å være et meditasjonsverktøy, hvor man feiret og mediterte over Jesu liv og helgenenes offer i løpet av ett år. Det var ikke så viktig om dagen falt på riktig dato for en begivenhet (med mindre man visste f.eks. dødsdagen for en helgen), hovedsaken var at kalenderåret skulle følge begivenhetene på en teologisk korrekt måte. Sånn sett er kirkeåret et meditasjonsverktøy, som rosenkransen eller korset, kirkekunsten og medaljonger også er det.
Gjennom kirkekunst, prekener og kirkeåret fikk Bibelen en sterk plass i folkets bevissthet, allerede i løpet av den katolske middelalderen.
Bibelen i norskekystens folketro
Eldre mennesker langs kysten hadde alternative Bibellegender, noe som er et vanlig folklore-element i Europa. Bønder kunne fortelle etnografene på 1800-tallet at Bibelen hadde inneholdt et tillegg til skapelseshistorien, men at det var kommet bort. En kone fra Frafjord fortalte at det i tillegget skal ha stått at Vårherre pleide ofte å se til Adam og Eva. Så en lørdag kom Han noe uventet. Ungene hadde lekt og var skitne og ustelte. Eva hadde fått vasket noen, men ikke alle. Da Vårherre kom, gjemte hun de ustelte ungene og viste bare fram de vaskede. Vårherre spurte om det ikke var flere. Eva nektet for det. Da sa Vårherre: «De dulde skal vorde hulde.» Og slik ble de underjordiske til. Folk trodde på troll, havfolk, underjordiske og fabelvesener. Både dette sagnet og folkeeventyr inneholder delvis materiale fra førkristen tid, bl.a. mytologisk stoff. Da Bibelen ikke hadde forklaringer på elementer fra norrøn overtro, måtte folk skape sagn med Vårherre, Sankt Peter eller Jomfru Maria i hovedrollen som forklarte opprinnelsen til overtro i middelalderen og langt opp i tidlig moderne tid. [3]
I gamle dager forklarte man ofte sykdommer med forhekselse: f.eks. sykdommer som hekseskudd eller elveblest (Alveblåst). Hvis en persons sykdom ble tillagt heksekunst, kunne kloke koner lese over den syke, og disse hadde gjerne kristent innhold. Et av dem bygger på det bibelske bildet av de tre Mariaer ved graven, men i formelen mot sykdom ankommer ikke de tre kvinnene graven, som i evangeliets fortelling. Isteden går eller rir Jesus over en bro og møter de tre Mariaene på den måten.[4] Dette motsier også evangeliet, hvor det bare er Maria Magdalena som møter den oppstandne Kristus. Slike tradisjoner viser at middelalderens bønder hadde svært enkel bibelkunnskap, mest plukket opp fra prekener og kirkekunst, ikke direkte fra å lese Bibelen. Men Svartedauen var en katastrofe av så store proporsjoner, at folk tok et bibelsk synspunkt og mente det var en kollektiv straff fra Vårherre, slik Gud er beskrevet med å sende pest og sykdom over syndere, både egyptere og israelitter. Derfor sa man under Svartedauen til noen som nøs: Deus prosit = Gud være med deg. Herfra kommer den norske høflighetsfrasen «prosit» til noen som nyser.
Etter reformasjonen ble det et krav at alle ungdommer måtte gjennom konfirmasjonen for å bli regnet som voksne, og fullverdige medlemmer av samfunnet. Dette var en slags innvielse, som det finnes mange etnografiske eksempler på fra diverse kulturer. Obligatorisk konfirmasjon ble innført i 1736, og siden det krevde lese- og skriveferdigheter for å memorisere Luthers katekisme, bidro det til at det ble fattet en kongelig lov om allmueskoler i 1739. De fleste lærte seg å lese og skrive litt til husbruk på denne måten. Men de aller fleste leste ennå ikke Bibelen daglig, noe som senere ble et krav i små frikirkelige samfunn fra og med 1800-tallet. På 1700-tallet leste de fleste mest almanakker, salmebøker og, hvis de hadde råd til det, prekensamlinger kalt postiller som gjerne hadde en preken for hver søndag i året. Hvis en ikke kunne dra i kirken pga. sykdom, dårlig vær eller fiske, ble det lest i postillen, men både leseren og tilhørerne hadde ofte dårlige leseferdigheter. En viktig kilde til bibelkunnskap ble salmene og balladene til Petter Dass, som ble sunget og danset til langs kysten helt opp til våre dager.[5] Petter Dass maktet å popularisere grunnleggende bibelkunnskap på denne måten.
Bibliomanti
Bibelen ble også brukt til å spørre om Guds vilje. Etnografer klassifiserer det som en form for spådom, kalt bibliomanti, hvor man ba en bønn for så å slå opp Bibelen på et tilfeldig sted og slå med fingeren på et vers. Dette verset skulle være et budskap fra Gud, som skulle tolkes til situasjonen. Bibliomanti var svært utbredt over hele det kristne Europa, i både katolske og protestantiske miljøer.
Et eksempel på norsk bibliomanti blant protestanter forekom blant de første sjømannsfamiliene som brakte kvinner til Svalbard. Dette var de første kvinnene i et polarmiljø, som overvintret med menn og barn ved Adventsfjorden. Før de bega seg til Arktis var hjembygda i Furfjorden trykket i stemningen, som om noe vondt skulle skje. Naboer og familie var dypt sjokkert over at kvinner og et tre år gammelt barn skulle overvintre på en arktisk fangsttur. Før starten i 1898 slo derfor et av fangstmennene opp Bibelen, og den falt på 1. Mosebok 28,15: «Å se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette land. Jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har lovet deg.» Disse ordene virket forløsende på både de som reiste og de som ble igjen.
Etter vinteren i Adventsfjorden ble familiene truffet av sykdom og jaktulykke til våren. Da brukte de salmeboken til spådom. Etter gammel skikk holdt de salmeboka bak ryggen med ansiktet vendt mot sola, og lot boka gå opp. «Salmen som åpenbarte seg tyda de som om året skulle bli godt: «- men i aust det atter kveiknar, nyfødd sol stod opp or grav. Ljoset fram or myrkret stiger som på første skapardag. Sol og dag et fødd til siger, mørket dømt til nederlag.»[6] I kristen symbolikk har solen også vært et symbol på den oppstandne Kristus siden antikke tider.
Bibelen var den eneste boken mange familier eide, og den gikk i arv i generasjoner. Den ble også brukt til å skrive opp familiens fødsler og dødsfall i margen. Slik kan man følge slektshistorier gjennom familiebibler. Hvis en familie eide flere bøker, var det gjerne en salmebok og en almanakk, kanskje katekismen. Når Ane Pedersen fra Bud druknet seg i 1843, står to salmebøker skrevet av den danske salmedikteren Thomas Kingo (sannsynligvis versjonen fra 1699) og den danske statsministeren Ove Høegh-Guldberg (første opplag: 1778) oppført i skiftet etter henne (familiebibelen var nok enkemannens eie).[7]
Slike salmebøker, den lutherske katekismen og de tidlige Bibelutgavene ble utgangspunktet for pietismen i Norden.
Pietisme
Pietismen spredte seg i kystkulturen på 1800-tallet. Det strenge budskapet fant gehør hos sjøfolk som levde med døden som daglig følgesvenn, enten på havet, eller med sykdom forårsaket av dårlig vær og mangelfull hygiene.
Kvinner var sterkt involvert i pietistiske bedehus. Flere frikirker oppstod i en maktkamp mellom åndelig nød og statskirken, som var danskekongens redskap til å undertrykke og utnytte det norske folk, med Bibelen i hånd. Mange fattigfolk vendte seg da til fripredikanter, som tolket Bibelen uten offisiell teologisk utdannelse. Det førte også til stadig mer bokstavtro tolkninger av opprinnelig symbolske eller allegoriske bibel-vers. Kirkefedrene hadde gjort forskjell på fire typer bibellesninger: historisk, allegorisk, topologisk og anagogisk.[8] Moderne Bibelforskning viser også at flere bøker og kapitler i Bibelen er fiksjon, som var ment å leses symbolsk eller til og med humoristisk eller ironisk (disse lesningene var dekket av kirkefedrenes teologiske og allegoriske interpretasjoner). Men frikirkelige predikanter leste ikke lenger kirkefedrene, og denne gamle kunnskapen ble glemt.
Hvor dypt fattigfolks tro var, vises godt av følgende anekdote: Martha Melchiorsen på Æsøy var formann i den lokale Santalmisjonen. Hun hadde viet et av sine små lam til Vårherre. Men når fisket sviktet den vinteren sultet familien og de måtte slakte det lille lammet. Martha følte at hun skyldte Vårherre noe til gjengjeld. Når Martha deltok i bedehuset, gråt hun sårt under prekenen og og hadde tungt for å synge med under kollekten. Når salmeverset lød: «Deilig det er å tjene Gud, deilig for mann og kvinne. Tenk å få kaste garnet ut, menneskesjeler å vinne», kom kollektkurven til henne, men hun hadde ingenting å legge i. Da dro hun av seg gifteringen, la den i kurven og kunne med ren samvittighet synge med på fjerde verset: «Sølvet og gullet Herrens er, – du er ei mer enn låntager – Herre min Gud, hvor du er mild! Ta du av lånet hva du vil, selv er du rikdommens kilde.» Predikanten fant gifteringen med innskriften «Din Johan» og ville gi den tilbake, men Martha ble fornærmet. Når fisket ble bedre, viste oppgjørsseddelen samme beløpet som lammet til moren var blitt taksert for. Kjøpmannen sendte da beløpet til Santalmisjonens hovedkontor i Stavanger uten omkostninger. Da kom gullringen i retur.[9]
Det var ikke alltid prester til stede ute i fiskeværene. Prester reiste rundt for å holde Gudstjenester. I prestens fravær inviterte «vennene» til oppbyggelse i rorbu eller brygge i helgene. Det hendte også at væreieren åpnet sin staselige stue for Bibellesning og bønn. Vandrepredikanter preket om nåde og frelse og oppfordret fiskerne til avhold fra alkohol, og til å bruke landliggedagene på arbeid, som garnbinding, snekring og håndarbeid, istedenfor bråk. Alt for mange menn drakk opp hardt tjente slanter i skjenkestua. Predikanten minnet dem på familiene som ventet hjemme. Presteskapet betraktet slike lekmannssamlinger med mistro.[10]
Den norske sjømannsmisjon ble dannet i 1865 for å arbeide for bedre forhold fysisk og spirituelt blant norske sjøfolk, da forholdene til sjøs den gang var uholdbare, grunnet en politisk mangel på forskrifter og regler. [11] Kapteinen hadde juridisk mandat til å gravlegge og vie ektefeller til sjøs. Dette medførte opplesning fra Bibelen som del av ritualet. Kapteinen var også fungerende lege og apoteker om bord, men med lite opplæring. Et maleri av professor Hans von Bertel viser kapteinen med apotekerskrinet hos en sykeseng.[12] Et annet maleri av Bengt Nordenberg viser en sjømann, kanskje kapteinen, som leser fra Bibelen til en syk sjømann. Mange sjømenn døde av mangelsykdommer eller tropesykdommer til sjøs.[13]
Kapteinene opptrådte med stort ansvar overfor sine syke og døde, med et eksempel på en kaptein som brøt seg inn på likhuset for å finne en sjømann han ikke trodde var død, og fant ham igjen i live.[14]
Under begravelse sydde seilmakeren den døde inn i en seildukssekk, og la noe jern eller annet tungt ved føttene. Den døde ble lagt på en lem, der ytterkanten hvilte på skansekledningen, og et flagg ble lagt over liket. Mens bisettelsen foregikk, tok tømmermannen roret. Hele mannskapet var samlet. Det ble sunget en salme og kapteinen leste ritualet. Deretter ble lemmen løftet fra innerkant og den døde gled ut i havet og sank.[15]
Fotografi av begravelse til sjøs på barken Støveren av Kristiansand. Liket dumpes sydd i seilduk og dekket med norsk flagg, uten kiste. Liket ble senket under salmesang og Bibellesning. Meldingen om dødsfallet ble ofte meddelt den korresponderende reder i korte vendinger. Skipper Eilertsen på Laura skrev fra Fecamp i 1850: Kokken var blitt syk og pleiet av skipperen, men han døde etter noen dager, «og blev overlevert til Bølgerne med den almindelige Sermonie (oppgir bredegrad og lengdegrad)».[16]
Et maleri av Carl Sundt-Hansen viser en begravelse om bord. Liket har ikke kiste, men ligger på et treverk og er dekket av et norsk flagg, mens kapteinen forretter begravelsen og leser fra en bok som enten kan være en bønnebok eller Bibelen. Liket ville senere bli dumpet over bord viklet i seilduk.[17]
Salmeboken med tekster fra bibelske motiver og Bibelsitater var også et av folks sentrale kilder til Bibelkunnskap. Den hadde en helt sentral plass under fødsler, dåp og konfirmasjoner. Det var også vanlig å legge de døde i kiste i sitt eget hjem, holde vake og så «synge dem ut» når kisten ble båret ut og fraktet med kjerre eller båt til kirkegården.[18]
Allikevel ble det vanlig å ta med Bibelen på lengre havfarter og fisketurer i pietistmiljøet. Når mennene skulle på Lofotfiske om våren, pakket kvinnene kisten med mat og klær de hadde laget om vinteren. Dette inkluderte fem par sjøvotter, to par vanlige votter, fem par lester, tre par strømper, tre sett undertøy, en mellomskjorte og en båtrye. Bak dette lå det bortimot 400 arbeidstimer, lengre tid enn hva mennene brukte på å fiske i Lofoten. Maten inkluderte bortfarbrød, lefser og flatbrød. Førti leiver lefse var utrustningen til en kar. Leivene av flatbrød ble bretta sammen i en fjerding til et skrukket brød, kalt bokning. Et skrukka brød var dagsrasjonen hver lofotkar henta fra matkisten sin. De gamle kistene var delt i et stort rom og et lillerom. I lillerommet la kvinnene andektig medisinflaska, brillene, brevpapiret og Bibelen.[19]
Kvinnene styrte hjemme, mens menn var på havet. Hvis mennene druknet eller døde av sykdom pådratt under harde værforhold, arvet kvinnene alt, med slitet det innebar. Minst en kvinne ble eier av eget rederi. Kvinner fikk sjelden bli med på havfart, fordi menn var bekymret for graviditet og barnefødsler under vanskelige forhold. De kvinnene som fikk hyre på båt var som regel «jomfruer» som arbeidet som kokk. Kapteinen tok strengt på moral. Hvis barn allikevel ble født i utkantforhold, ble de underlagt den samme enkle dåpsseremonien, selv om prest ikke var tilstede: korset ble tegnet på panne og bryst, og tre never vann øst over barnets hode, før de ba Herrens bønn (Fader Vår).[20] Den første dåpen tjente bare i tilfelle barnet døde, så sjelen kunne gå rett inn i Himmelen. Dåpen måtte senere offisielt stadfestes i kirken. Da ble barnet ført inn i kirkebøkene, som også ga statlig og juridisk identifikasjon.
I tråd med Det nye testamentets lære var familiene strengt monogame, ekteskapsbrudd var ikke tolerert, og prostitusjon var nærmere ukjent i fiskeværene. Kirken tok veldig strengt på utenomekteskapelige forhold helt til slutten av 1800-tallet. De fleste gikk til nattverd, men med obligatorisk syndsbekjennelse (i motsetning til den Katolske Kirkes skriftemål i skriftestol var dette en mer offentlig affære). Hver enkelt ble tilsagt syndenes forlatelse før de mottok Herrens legeme og blod. Opptil midten av 1800-tallet måtte grove synder skriftes foran hele menigheten, som et alternativ til gapestokk. Det står skrevet om en jente ved navn Marit Andersdotter måtte skrifte foran fullsatt kirke fordi hun hadde fått barn med forloveden (utenfor ekteskap). Mannen stakk av og slapp dermed å skrifte. Seks år senere ble Marit gift, men barnet kom for tidlig, og det måtte skriftes igjen. Etter at mannen ble spedalsk og utilnærmelig, fikk Marit barn med naboen. For det ble hun fradømt alt hun eide og måtte rømme fra prestegjeldet.
Med bare en prest i bygda og fullsatt kirke tok forvaltningen av sakramentene mye tid.[21] Innen år 1900 hadde Den Norske Kirke blitt mer human i sin behandling av folk som fikk barn utenom ektestand. Hvis et barn likevel ble født utenfor ekteskap, så kunne nok kvinnen få «spitord» fra bygdefolket, men ble tilgitt av presten.[22] Barna ble døpt som andre barn i alle aldre, da det var et kristent prinsipp at ingen barn må dø udøpt. Det var ofte store barnefamilier, men barnedødeligheten kunne også være stor i fiskeværet, grunnet hardt vær, smittsomme sykdommer som utbrudd av skarlagensfeber, og drukningsulykker. Hjemmet til Los Erik Andersen ble to ganger truet av stormflo, som tok det ene huset, nesten med minstemann i vogga, men far fikk reddet ham. Så bygde han opp huset igjen lenger oppe, men både huset, losbåten og nesten barna også ble tatt av neste stormflo. Han bygde tredje huset på høyeste haugen.[23] Bibelen og salmeboken var da til stor trøst for de gjenværende, og ofte det eneste som fikk dem gjennom sorgen. Sivert Jørginius Knutsen Dale og kona Gurine Caroline Rasmussdatter fra Bjørnsund mistet 7 av 8 barn til sykdom og drukning på midten av 1800-tallet. Etter at deres siste sønn druknet under fiske, satt paret og leste Bibelen, bad og sang salmer og gråt, og hjalp hverandre gjennom sorgen. Noen år senere ble Gurine enke i en alder av 47 år etter at mannen også druknet. Så døde den siste gjenlevende datteren og barnebarnet også og Gurine ble helt alene i verden ute på fjæra.[24]
Det ble påkrevd at både gutter og jenter skulle memorisere katekismen, flere salmer og noen Bibelsitater til konfirmasjonen. Noen pietister, blant dem kvinner, hadde visstnok store deler av Bibelen i hukommelsen.[25]
Flere av de i vekkelsesmiljøet fikk misjonskall, ente for å misjonere i Norge eller f.eks. i Kina. De betraktet ofte seg selv som de eneste kristne, og utelukket vanlige medlemmer av Statskirken.[26] Fela, som den norske folkemusikken ble spilt på, ble betraktet som «Satans instrument». Det var salmedikteren Mathias Orheim (1884-1958) fra Nordfjord som førte både fela og nynorsken inn i bedehus-miljøet. Før hans salmebøker ble utgitt, var nynorsk ansett som «fritenkerens språk». Orheim reiste rundt på bedehus med felekassa under armen, og vekket mange ungdommer.[27]
Et annet medlem av vekkelsesmiljøet var Lina Lothe (1851-1922), som mistet synet etter at legen, under innflytelse av alkohol, utførte en uvøren operasjon. Når det brøt ut åndelig vekking i Stjørna i 1890, ble Lina en ildsjel. De var inspirert av den svenske helbredelsespredikanten Fredrik August Boltzius, og det førte til at Lina dro ut på en pilgrims-reise til Skåre i Sverige, blind og alene. Hun ble ikke helbredet der, men regnet allikevel denne pilgrimsferden som den helligste tiden i sitt liv. Fra den tid søkte hun aldri lege igjen og avsto fra all medisin (ikke rart, etter at en lege gjorde henne blind). Hennes beste stunder etter at hun vendte hjem igjen, var når noen tok seg tid til å lese Bibelen eller oppbyggelsesbøker for henne. Hun skrev en vise på 25 vers som skildret livet hennes fra vogge til grav.[28]
Kilder
Berggreen, Brit: Norsk sjøfart, b.1-2, Dreyers Forlag 1989.
Molaug, Svein: Vår gamle kystkultur, b.1-2, Dreyer Forlag 1985.
Oterhals, Leo: Havets døtre – sterke kvinner i kystmiljøet. AS Lagunen, Molde November 2004.
Oterhals, Leo: Havlandets kvinner – om kystens slitere og deres menn. AS Lagunen, Molde Juni 2012.
[1] For mer informasjon, se: Jan Odstrčilík: Multilingual Medieval Sermons: Sources, Theories and Methods. In: Medieval Worlds, no. 12, pp. 140-47. Osterreichische Akademie der Wissenschaften; og Carolyn Muessig: The Vernacularization of Late Medieval Sermons: Some French and Italian Examples.’ In Medieval Multilingualism: The Francophone World and Its Neighbors. Edited by Keith Busby and Christopher Klienhenz (Turnhout: Brepols, 2010), pp. 267–84.
[2] Se C. Matthew Philips: “Preaching the Cross of Penance: The Use of the Image of the Cross as a Guide for Penance in Early Scholastic Sermons.” Medieval Sermon Studies I: Stephen Langton and His Successors as Pastors: In Memory of Phyllis Barzillay Roberts 54th International Congress on Medieval Studies (May 10, 2019)
[3] Molaug: Vår gamle kystkultur, b. 1, s. 49.
[4] Molaug: Vår gamle kystkultur, b. 2. 132 – 133.
[5] Molaug: Vår gamle kystkultur, b. 2, s. 106-108.
[6] Oterhals 2004, s. 14-20.
[7] Oterhals 2012, s. 77.
[8] For mer informasjon, se: Lubac, Henri de. 1998. Medieval Exegesis. Volume I. The Four Senses of Scripture. Overs. Mark Sebanc. Grand Rapids, Michigan: William B. Eerdmans Publishing Group. Lubac, Henri de. 2000. Medieval Exegesis. Volume II. The Four Senses of Scripture. Overs. E. Macierowski. Grand Rapids, Michigan: William B. Eerdmans Publishing Group. Lubac, Henri de. 2009. Medieval Exegesis. Volume III. The Four Senses of Scripture. Overs. M. Macierowski. Grand Rapids, Michigan: William B. Eerdmans Publishing Group.
[9] Oterhals 2004, s. 23-25.
[10] Oterhals 2012, s. 71.
[11] Berggreen: Norsk sjøfart, b. 1, s. 326-27.
[12] Berggreen: Norsk sjøfart, b. 1, s. 327.
[13] Berggreen: Norsk sjøfart, b. 2, s. 90.
[14] Berggreen: Norsk sjøfart, b. 2, s. 91.
[15] Molaug: Vår gamle kystkultur, b.1, s. 200.
[16] Berggreen: Norsk sjøfart, b. 2, s. 107.
[17] Berggreen: Norsk sjøfart, b. 1, s. 326.
[18] Oterhals 2004, s. 67.
[19] Oterhals 2004, s.79.
[20]Oterhals 2004, s. 108.
[21] Oterhals 2012, s.54-55.
[22] Oterhals 2012, s. 12-13.
[23] Oterhals 2012, s.94.
[24] Oterhals 2012, s.88-89.
[25] Oterhals 2004, s. 135.
[26] Oterhals 2012, s.124.
[27] Oterhals 2012, s.127.
[28] Oterhals 2012, s.132.
