Apostlenes gjerninger 16 – Paulus og Silas i Filippi

I Filippi blir Paulus og Silas ført fram for byens romerske myndigheter etter anklager om å skape uro og forkynne skikker som ikke er tillatt for romerske borgere. Uten rettssak blir de pisket offentlig og satt i fengsel under strenge forhold. I løpet av natten opplever de dramatiske hendelser i fengselet og blir senere ført ut av cellen av fangevokteren. Neste dag gir myndighetene ordre om løslatelse, men Paulus viser til at de er romerske borgere som er blitt straffet uten dom. Da dette blir kjent, kommer dommerne selv, løslater dem og ber dem forlate byen. – Apostlenes gjerninger 16:16-40 (Resumé)

For å kunne vurdere Lukas’ nøyaktighet i skildringen av rettsprosesser, er det nyttig å kjenne til tre sentrale juridiske latinske begreper som A. N. Sherwin-White (1911–1993), britisk historiker og ekspert på romersk rett, legger vekt på i sin bok Roman Society and Roman Law in the New Testament^[1]: coercitio, cognitio og imperium. I denne delen møter vi begrepet coercitio, mens cognitio og imperium kommer vi tilbake til senere, i forbindelse med den juridiske saksgangen i Apostlenes gjerninger kapitlene 21-25.

Coercitio

Lukas’ fortelling i Apostlenes gjerninger 16:16-40 om Paulus og Silas møte med dommerne i byen Filippi er et godt eksempel på coercito som handler om myndighetenes rett til å gripe inn med makt for å opprettholde ro og orden. Lokale myndigheter kunne bruke ulike former for tvang, for eksempel ved å arrestere folk, fengsle dem, ilegge bøter, gi ordre om pisking eller til og med utvise personer fra byen. Dette var en del av det å ha ansvar for offentlig orden.

Filippi – en romersk koloni

For å bedre forstå behandlingen av Paulus og Silas i Filippi, bør vi merke oss Lukas’ informasjon om byfen: «Derfra bar det videre til Filippi, en by som ligger i det første distriktet i Makedonia og er romersk koloni.» (Apg 16:12)

Hva betydde det for behandlingen av Paulus og Silas at Filippi var en romersk koloni? Filippi ble grunnlagt som en romersk koloni, hvor blant annet krigsveteraner ble tildelt land som kompensasjon for sin militærtjeneste. Byen var sterkt knyttet til Roma og ble omtalt som et ‘miniature Rome’^[2], ikke bare på grunn av sin romerske arkitektur, men også fordi styresettet og lovverket var organisert etter mønster fra hovedstaden. Innbyggerne var stolte av sin romerske identitet og sine borgerrettigheter. Latin var det offisielle talespråket og språket for administrative vedtak.

Dommerne – duumviri

Byen ble styrt som en forlengelse av Roma, med et juridisk system som var basert på romersk lov. Lokalt ble byen styrt av to dommere (latin: duumviri), som ofte tok i bruk den mer tradisjonelle og høyere rangerte tittelen praetor. Det er interessant at Lukas bruker det greske ordet strategoi, som tilsvarer det latinske ordet praetor. Det ser ut til at de ble valgt av byens innbyggere på åremål. Deres ansvar var blant annet å håndheve loven og opprettholde offentlig ro og orden i byen. De kunne fungere som offentlige dommere i både sivile og straffesaker i kolonien. Ettersom Filippi var en koloni var dommerne byens representanter overfor romerske myndigheter, inkludert keiseren.

Rettsbetjentene – lictores

Folkemengden deltok også i angrepene på dem, og dommerne fikk klærne revet av dem og befalte at de skulle piskes. (Apg 16:22)

Selv om Lukas ikke eksplisitt nevner rettsbetjentene, forutsetter selve piskingen deres tilstedeværelse. I romersk praksis ble fysisk avstraffelse ikke utført av dommerne selv, men av deres rettsbetjenter. Lukas, som henvendte seg til et gresktalende publikum, brukte det dekkende greske ordet rhabdouchos (ῥαβδοῦχος), som bokstavelig betyr «stavbærer»^[3] da han senere omtaler dem i vers 35. En av rettsbetjentenes oppgaver var å fullbyrde den straffen dommerne hadde pålagt, ofte i form av fysisk avstraffelse, som pisking eller stokkeslag.

Anklagen

Lukas forteller at da han, Paulus og Silas var i byen Filippi og forkynte, «møtte vi en slavekvinne som hadde en spådomsånd i seg. De som eide henne, tjente gode penger på spådomskunstene hennes.» (Apg 16:16)

Da Paulus satte en stopper for dette, ble eierne hennes rasende over inntektstapet. De grep Paulus og Silas og «førte dem fram for byens romerske dommere». Men i stedet for å si det som det var, at de hadde mistet en lukrativ inntektskilde, anklaget de dem for å skape uro:

Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder, og de forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere (Apg 16:20, 21).

Å framsette anklager om uro, og brudd på romersk lov heller enn økonomisk tap, var en effektiv metode for å få byens dommere til å reagere. Beskyldninger om bråk ble ofte tatt på største alvor i romerske kolonibyer som Filippi, ettersom koloniene var særlig følsomme for opptøyer og uro.

Byen hadde riktignok et visst selvstyre, men var samtidig underlagt keiserens forventninger om å opprettholde orden. I tillegg appellerte de til romersk stolthet og lojalitet ved å avslutte anklagen med ordene «vi som er romerske borgere». La oss nå se nærmere på anklagene mot Paulus og Silas, som vi kan dele i tre: De var jøder, de laget uro og de lærte nye skikker.

De var jøder

Påstanden at de var jøder^[4] skulle egentlig ikke være et problem fordi jødedommen var en etablert og anerkjent religion i Romerriket.^[5] Så hvorfor ble denne anklagen om at de var jøder tatt så alvorlig? Det ser ut til at Filippi ikke hadde en synagoge, ettersom Paulus – i motsetning til sin vanlige praksis med å besøke synagogen først – oppsøkte et bønne­sted utenfor byen på sabbaten. (Apg 16:13) Dette tyder på at det jødiske miljøet i byen var lite og ikke hadde tilstrekkelig antall menn til å danne en synagoge^[6], noe som kan ha bidratt til at innbyggerne, som hovedsakelig besto av romerske borgere, var skeptiske til jøder. Den romerske historikeren Tacitus’ beskrivelse av jøder kan gi en forklaring til denne skepsisen. I boken Historier 5:5 beskriver han blant annet jødene som fiendtlige og illojale overfor Romerriket^[7].

Laget bråk

En annen grunn til at de brukte betegnelsen «jøder» som anklage, kan ha vært at jødene på denne tiden ble oppfattet som en kilde til uro i Romerriket. Dette kan ha bekymret dommerne, som hadde som ansvar å opprettholde fred og orden i byen. For eksempel var det gjentatte konflikter i Jerusalem mellom romere og jøder, samt mellom samaritaner og jøder. I Roma ble jøder også utvist fordi de ble ansett for å forårsake uro. Apostlenes gjerninger 18:2 sier:

Her traff han [Paulus] en jøde som het Akvilas, født i Pontos. Sammen med sin kone Priskilla var han nylig kommet fra Italia på grunn av keiser Claudius’ påbud om at alle jøder skulle forlate Roma.

Denne hendelsen omtales også av den romerske historikeren Sveton: «Han [Claudius] utviste alle jødene fra Roma, da de stadig skapte uroligheter på grunn av en viss Chrestus.»^[8] (De vita Caesarum 25,4).  Henvisningen til «stadige uroligheter» viser hvordan romerske myndigheter reagerte når fred og orden ble truet. I romersk rett var det å skape offentlig uro en alvorlig forseelse. Dette fremgår av en tekst hos Ulpian:

Også folkets ro (quies popularium) og disiplin ved offentlige forestillinger hører til byprefektens ansvarsområde. Han bør derfor ha utplasserte vaktsoldater (milites stationarii) for å beskytte den offentlige orden og for å få rapportert til seg hva som skjer og hvor.^[9] (Dig. 1.12.1)

Hos Tacitus finner vi en tilsvarende beskrivelse:

Da han [Augustus] fikk den øverste makten, utpekte han – med tanke på statens størrelse og rettsvesenets treghet – en tidligere konsul til å holde slavene og den delen av befolkningen under kontroll, den som, uten frykt for en fast hånd, blir urolig og hensynsløs.^[10] (Ann. 6.11)

Josefus gir også et tydelig eksempel på at romerne la stor vekt på å opprettholde ro og orden. Han beskriver uroligheter mellom jødene og de øvrige innbyggerne i Alexandria, og hvordan keiser Claudius grep inn for å dempe konflikten. I et edikt slår keiseren fast at jødene skal respekteres og få leve i samsvar med sine egne skikker. Samtidig advarer han mot nye uroligheter og påpeker tydelig at «begge parter må være ytterst påpasselige med at ingen uroligheter oppstår etter kunngjøringen av dette ediktet».^[11]

Forkynte ulovlige skikker

Tacitus (Historier 5:5^[12]) som er sitert ovenfor beskriver jødene som et folk med fremmede religiøse skikker, som romerne oppfattet som perverse og frastøtende. De holdt seg adskilt fra andre og ble anklaget for å hate alle andre folk. Han beskriver deres tro som anti-romersk, de fornektet de romerske gudene og viste ikke keiseren ære – noe som ble oppfattet som et uttrykk for illojalitet mot staten.

Denne holdningen reflekterer hvordan romerne generelt vurderte minoritetsreligioner i riket. Robertson utdyper dette bildet og peker på de praktiske grensene for romersk toleranse:

Som romerske borgere i en koloni benyttet de seg fullt ut av sine rettigheter til å protestere. Jødedommen var en religio licita i det romerske riket, (…) men det var ikke tillatt å gjøre proselytter blant romerne. Romerske embetsmenn grep kun inn (…) ved brudd på offentlig orden eller dannelse av hemmelige sekter (…) Romerne tillot erobrede folkeslag å følge sine skikker, så lenge de ikke prøvde å vinne romerne for sin tro.^[13]

Dette viser at romersk toleranse ikke skyldtes prinsipiell religionsfrihet, men en pragmatisk politikk for å sikre orden. Religiøs praksis ble akseptert så lenge den ikke utfordret lojaliteten til keiseren eller skapte uro i samfunnet – noe både Tacitus’ og Robertsons beskrivelser bekrefter.

Lukas’ framstilling av anklagene mot Paulus og Silas stemmer nøye overens med det vi kjenner fra ikke-bibelske kilder om romersk frykt for uro, jødenes omdømme og grensene for religiøs toleranse.

Straffen

Denne anklagen, at Paulus og Silas var potensielle opprørere, fikk dommerne til å handle raskt og brutalt, til og med uten rettssak.^[14]

Styresmennene rev da klærne av dem og befalte stokkeslag. Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og befalte fangevokteren å passe godt på dem. Da han fikk en slik ordre, satte han dem i det innerste fangerommet og satte føttene deres fast i stokken. (Apg 16:22-24)^[15]

En slik straff var – som vi skal se – ydmykende, veldig smertefull og alvorlig.

Kledd nakne og slått med mange slag

Å bli kledd naken foran en folkemengde må ha vært en dypt ydmykende opplevelse. Paulus omtaler senere hendelsen i Filippi som noe skammelig^[16]. (1. Tess 2:2), noe som understreker det alvorlige overgrepet han og Silas ble utsatt for. Det at Paulus og Silas fikk klærne revet av og ble slått offentlig samsvarer med romersk rettspraksis.

Bibelkommentaren A Critical and Exegetical Commentary on the Acts of the Apostles påpeker:

Å rive klærne av en lovbryter før pisking har mange paralleller (f.eks. Demosthenes 19:197: ‘Etter å ha revet av tunikaen, slo tjeneren ham mange ganger over ryggen’; Plutarch, Publicola 6: ‘Etter å ha grepet de unge mennene, rev de klærne av dem, bandt hendene bak ryggen og slo kroppene deres med stokker’).^[17]

Craig Keener kjent for sine omfattende kommentarer til Apostlenes gjerninger og sin inngående bruk av antikke kilder kommenterer slagene de fikk av rettsbetjentene: «Loven skilte mellom en mild ‘korrektiv straff’ (admonitio/castigatio) og den tunge, harde verberatio. Paulus og Silas må ha fått den hardere verberatio, siden sårene deres trengte renselse (Apg 16,33).»^[18]

I lys av romersk rett og Keeners kommentar, er det klart at Paulus og Silas ikke ble utsatt for en mild irettesettelse, men for en brutal og offentlig behandling.

Plassert i det innerste fangerommet

Etter at de var blitt mishandlet, ble Paulus og Silas kastet i fengsel. Lukas nøyer seg ikke med å si at de ble fengslet, men presiserer at det var «det innerste fangerommet» de ble satt i. Boken Word Studies in the New Testament beskriver fengselet i Filippi slik:

 Det offentlige fengslet var stort sett bygget etter samme plan i hele Romerriket (…) Det var vanligvis knyttet til offentlige bygninger og besto av to deler. Den første var forhallen, eller det ytre fengselet (…) Fangene som var innesperret i disse cellene, hadde fordel av luften og lyset som hallen slapp inn. Fra forhallen var det en passasje inn til det indre fengselet, kalt Robur eller Lignum oppkalt etter de kraftige trebjelkene som ble brukt som dør … Det hadde ingen vinduer eller utganger bortsett fra denne døren, som, når den var lukket, stengte ute lys og luft fullstendig. Det var i dette rommet Paulus og Silas ble kastet i Filippi. Det totale mørket, varmen og stanken på dette elendige stedet, hvor fangene ble holdt innesperret dag og natt, blir ofte beskrevet av martyrene og deres biografer.^[19]

Denne beskrivelsen gir et tydelig bilde av de ekstreme forholdene Paulus og Silas ble utsatt for – men det skal bli verre.

Føttene festet i en blokk

I tillegg til å sitte i totalt mørke ble de plassert i en blokk, en straffeinnretning som kunne påføre stor smerte. Basert på arkeologiske funn av slike blokker sies det i boken The Book of Acts in Its First Century Setting:

Blokken forårsaket normalt ekstremt ubehag, da fangen måtte sove enten i sittende stilling eller liggende på gulvet. Å endre stilling for å unngå kramper var nesten umulig. Ubehaget for en fange kunne bli forvandlet til uutholdelig smerte ved å øke avstanden mellom venstre og høyre fot. Bruken av blokken som et sikkerhetstiltak var i det minste en alvorlig krenkelse, men det kunne også være en form for tortur, og tortur var juridisk forbudt for alle unntatt de laveste individer; det vil si slaver, skyldnere og frifødte forbrytere.^[20]

Straffen de fikk sier mye om hvordan Paulus og Silas ble oppfattet: ikke som uskyldige forkynnere, men som farlige og foraktelige forbrytere – på linje med slaver og samfunnets laveste. Lukas’ fremstilling stemmer med både juridiske kilder og historiske beskrivelser, og understreker alvoret i den urett de ble utsatt for.

Hvorfor vaktene ville ta sitt liv

«Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt.» (Apg 16:27)

Lukas har tidligere fortalt om vakter som hadde ansvaret for fanger som rømte, og hva som skjedde med disse.

Herodes ettersøkte ham [Peter], og da han ikke ble funnet, forhørte han vaktpostene og befalte at de skulle føres bort og henrettes. (Apg 12:19).

At fangevoktere kunne bli straffet pågrunn av at fanger hadde rømt er dokumentert av juridiske tekster fra oldtiden. For eksempel siterer Brian Rapske i boken The Book of Acts and Paul in Roman Custody den romerske juristen Herrenius Modestinus:

Hvis en fange tar sitt eget liv eller kaster seg ned fra en høyde, skal dette anses som soldatens feil, det vil si at han skal straffes legemlig. Hvis vakten selv dreper sin fange, er han skyldig i drap.^[21]

Fulgte dommerne i Filippi loven?

Men kunne en dommer utstede en slik straff uten rettergang? Brian Rapske som har inngående studert fengsling, varetekt og rettslig praksis i Apostlenes gjerninger svarer:

Hvis apostlenes statsborgerskap ikke ble hevdet, ville rettsprosessen selv om den er urettferdig i moderne øyne, fra dommernes perspektiv virke juridisk korrekt. Sherwin-White^[22] skriver at hendelsene i Apostlenes gjerninger 16 følger et juridisk akseptabelt forløp (…) Umiddelbar og streng kroppslig straff og fengsling (…) var fullt ut innenfor dommerens mandat. … det virker klart at dommerne i Filippi ikke bevisst forvrengte loven.^[23]

Men behandlingen hadde vært noe helt annen hvis de visste at de straffede var romerske borgere.

«De har slått oss offentlig uten lov og dom»

Dagen etter at Paulus og Silas hadde blitt mishandlet og kastet i fengsel som de verste forbrytere kom rettsbetjentene på ordre fra dommerne og sa de skulle settes fri. Lukas forteller da om Paulus’ reaksjon: «Men Paulus sa til dem: De har slått oss offentlig uten lov og dom, enda vi er romerske borgere, og kastet oss i fengsel.» (Apg 16:37)

Paulus og Silas hadde som romerske borgere en rekke privilegier, blant annet beskyttelsen mot å bli straffet uten en forutgående rettergang. Denne retten var forankret i flere romerske lover. Et eksempel er Lex Porcia, som ifølge Titus Livius var utformet «utelukkende for borgernes personlige sikkerhet; den påla streng straff for enhver som pisket eller henrettet en romersk borger.»^[24]

Selv om Lex Porcia var fra 2. årh. f.Kr er det tydelig at den var i bruk mye senere. In Verrem, en tale av advokaten Cicero mot Verres, den tidligere guvernøren på Sicilia, beskriver hvordan han fikk Gavius drept, en mann som hadde påberopt seg romersk borgerskap. Cicero understreker at handlingen var svært alvorlig:

Å binde en romersk borger er en forbrytelse, å pike ham er en avskyelighet, å drepe ham er nesten et mord (…) Det finnes ikke noe passende ord som kan beskrive en så forferdelig handling. (In Verrem 5.2.66)^[25]

Når Paulus konfronterer dommerne med deres ulovlige handlinger, er det derfor ikke en tom formalitet, men en påpekning av et alvorlig brudd på en grunnleggende rettsbeskyttelse som var velkjent både i Roma og i byer nært tilknyttet Roma, som Filippi.

Hvorfor dommerne ble skremt

Etter at Paulus hadde påpekt for rettsbetjentene at de var romerske borgere bragte de nyheten videre til dommerne. «Rettsbetjentene brakte dette svaret til dommerne, som ble skremt da de fikk vite at de var romerske borgere. De kom og ba om unnskyldning, fulgte dem ut av fengselet og ba dem reise fra byen.» (Apg 16:38, 39)

Dommerne ble ikke bare skremt – de gikk så langt som å be Paulus og Silas om unnskyldning. Hvorfor en slik reaksjon? Som vi har sett, var det forbudt å mishandle og fengsle en romersk borger uten rettssak. Konsekvensene for dommerne kunne bli katastrofale. Som romersk koloni hadde Filippi sterke bånd til Roma, og enhver krenkelse av borgerrettigheter ble betraktet med største alvor.

Craig Keener understreker hvor alvorlig situasjonen kunne bli for dommerne i en slik sak:

Spesifikke lover forbød misbruk av romerske borgere; selv om disse lovene noen ganger ble ignorert, kunne konsekvensene være alvorlige dersom overgrepene ble rapportert til høyere romerske myndigheter. Dersom dommerne hadde fratatt romerske borgere deres rettigheter, kunne de bli fjernet fra embetet og utelukket fra å ha offentlige stillinger igjen.^[26]

Denne bakgrunnen forklarer hvorfor Lukas skildrer en så uvanlig oppførsel fra dommerne: de visste at de hadde satt seg selv i en ytterst alvorlig situasjon.

Oppsummering – Paulus og Silas i Fillipi

Fortellingen i Apostlenes gjerninger 16:20–40 demonstrerer hvordan Lukas nøye speiler romersk rettslig virkelighet i en koloniby som Filippi. Han bruker de korrekte greske termene for embetene – og gjengir hvordan anklager ble formulert på en måte som traff romersk lov: uro, fremmede skikker og mangel på troskap overfor Roma.

Prosedyren med straff uten domsavsigelse samsvarer med behandlingen lavstatuspersoner ofte fikk, men nettopp fraværet av en cognitio (den formelle rettsprosessen) gjør kontrasten tydelig når Paulus senere påberoper seg sitt borgerskap. Hans ord «De har slått oss offentlig uten lov og dom, enda vi er romerske borgere» (Apg 16:37) gjenspeiler romerske lover som Lex Porcia, og Ciceros kjente uttalelser om borgernes rettssikkerhet. Lukas’ nøyaktige terminologi og presise fremstilling av både lovbrudd og rettigheter bekrefter hans historiske troverdighet som forfatter.

Bibliografi

Barrett, C. K. A Critical and Exegetical Commentary on the Acts of the Apostles. Edinburgh: T&T Clark, 1994.

Cicero. In Verrem. I Loeb Classical Library, red. og overs. L. H. G. Greenwood. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1928–1935.

Digesta Iustiniani. I Corpus Iuris Civilis, red. Theodor Mommsen og Paul Krüger. Berlin: Weidmann, 1872–1895. (Eng. overs.: The Digest of Justinian. Philadelphia: University of Pennsylvania Press).

Josephus, Flavius. Antiquitates Judaicae. I Loeb Classical Library, red. og overs. H. St. J. Thackeray mfl. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1930–1965.

Keener, Craig S. Acts: An Exegetical Commentary. Vol. 3. Grand Rapids, MI: Baker Academic, 2014.

Livy (Titus Livius). Ab urbe condita. I Loeb Classical Library, red. og overs. B. O. Foster mfl. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1919–1959.

Ramsay, W. M. St. Paul the Traveller and the Roman Citizen. London: Hodder & Stoughton, 1895.

Robertson, A. T. Word Pictures in the New Testament. Nashville: Broadman Press, 1930–1933. Tilgjengelig via StudyLight.

Sherwin-White, A. N. Roman Society and Roman Law in the New Testament. Oxford: Clarendon Press, 1963.

Suetonius. De vita Caesarum. I Loeb Classical Library, red. og overs. J. C. Rolfe. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1914.

Tacitus. Annales. I Loeb Classical Library, red. og overs. J. Jackson. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1931–1937.

Tacitus. Historiae. I Loeb Classical Library, red. og overs. C. H. Moore og J. Jackson. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1925–1931.

Apostlenes gjerninger 16:1–40. I Novum Testamentum Graece, Nestle–Aland 28. Stuttgart: Deutsche Bibelgesellschaft, 2012.

Referenser

[1] A. N. Sherwin-White, Roman Society and Roman Law in the New Testament, s. 1-23.

[2] «Som koloni ble Filippi betraktet som et ‘miniature Rome’. Innbyggerne var romerske borgere, navnene deres var latinske, myntene bar romerske inskripsjoner, og skikkene deres var romerske.» – Gordon D. Fee, Paul’s Letter to the Philippians (NICNT; Grand Rapids: Eerdmans, 1995), s. 34–35

[3] Fra rhabdos (stav) og echo (å ha/holde); en stavbærer (tilsvarende det latinske fasces-bæreren), det vil si en romersk lictor (betjent eller bøddel); oversatt med rettsbetjent. (https://biblehub.com/greek/4465.htm?utm_source=chatgpt.com) (Lest 25. august 2025)

[4] Paulus og Silas forkynte ikke jødiske skikker, men dommerne i Filippi ville trolig ikke ha skilt klart mellom jødedom og kristendom.

[5] A. N Sherwin-White kommenterer de opprørte mennenes anklage: «Formuleringen av anklagen mot Paulus i Filippi er langt fra anakronistisk; den representerer snarere en eldre og tradisjonell formulering. Selv om denne typen anklage er uvanlig, er den ikke uten paralleller i praksis under det julio-claudiske dynasti. Det er kanskje karakteristisk at det nettopp i en isolert romersk koloni [som Filippi] i den greske delen av Romerriket at det grunnleggende prinsippet om romersk «annerledeshet» blir understreket, mens det i Italia som regel var vanlig å vurdere fremmede kulter etter deres egne kvaliteter.» side 82

[6] Ifølge jødisk tradisjon krevdes minst ti voksne menn for å danne et slikt fellesskap. Misjna: «Offentlig lesning fra Toraen foretas ikke med færre enn ti personer til stede. Velsignelsen etter måltid (birkat ha-mazon) krever også ti. En invitasjon til å bruke Guds navn i forbindelse med bønner krever ti menn.». (Megillah 4:3. Danby, Herbert. The Mishnah. Oxford University Press, 1933.)

[7] https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0080%3Abook%3D5%3Achapter%3D5 (Lest 21. juli 2025)

[8] https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:abo:phi,1348,015:25 (Lest 23. juli 2025)

[9] https://www.iurisprudentia.de/digesta/scott/1/12/ (Lest 25. august 2025)

[10] https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0078%3Abook%3D6%3Achapter%3D11(Lest 1. aug 2025)

[11] Antiquitates Judaicae 19.5.2.  http://penelope.uchicago.edu/josephus/ant-19.html (Lest 28. juli 2025)

[12] https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0080%3Abook%3D5%3Achapter%3D5 (Lest 21. juli 2025)

[13] A. T. Robertson, Word Pictures in the New Testament, til Acts 16:21 (StudyLight).

[14] Etter normal prosedyre skulle den anklagede, etter å ha blitt hørt av dommere i en by, blitt ført til landshøvdingen i provinsens hovedstad.

[15] Norsk Bibel https://les.norsk-bibel.no

[16] Paulus bruker her det greske ordet hubrizo som betegner noe skammelig, vanærende eller krenkende.

[17] Barrett, C. K. 2004. A Critical and Exegetical Commentary on the Acts of the Apostles. International Critical Commentary. Edinburgh: T&T Clark. (Kommentar til Acts 16:22)

[18] Craig S. Keener. Acts: An Exegetical Commentary: Volume 3: 15:1-23:35 Craig S. Keener

[19] Vincent, Marvin Richardson. 1887. Word Studies in the New Testament. Vol. 1. New York: Charles Scribner’s Sons.

[20] Rapske, Brian. 1994. The Book of Acts in Its First Century Setting: The Book of Acts and Paul in Roman Custody. Edited by Bruce W. Winter. Vol. 3. Grand Rapids, MI; Carlisle, Cumbria: William B. Eerdmans Publishing Company; The Paternoster Press.

[21] Rapske, Brian. 1994. The Book of Acts in Its First Century Setting: The Book of Acts and Paul in Roman Custody. Edited by Bruce W. Winter. Vol. 3. Grand Rapids, MI; Carlisle, Cumbria: William B. Eerdmans Publishing Company; The Paternoster Press. Side 31

[22] Min kommentar Sherwin White bok s 82f

[23] Rapske, Brian. 1994. The Book of Acts in Its First Century Setting: The Book of Acts and Paul in Roman Custody. Edited by Bruce W. Winter. Vol. 3. Grand Rapids, MI; Carlisle, Cumbria: William B. Eerdmans Publishing Company; The Paternoster Press.

[24] Titus Livius (Livy, 59 f.Kr.–17 e.Kr.) var en romersk historiker fra Padova, kjent for sitt verk Ab urbe condita i 142 bøker, hvorav 35 er bevart. Han er en hovedkilde til den romerske republikkens tidlige historie. Sitatet om Lex Porcia er hentet fra Mark Black, Paul and Roman Law in Acts, tilgjengelig på Scribd. https://www.scribd.com/document/110182297/Paul-and-Roman-Law-in-Acts  (Lest 18. aug 2025)

[25]Lex Porcia (2. årh. f.Kr.) var en serie lover som utvidet borgernes rettigheter, særlig ved å forby pisking og henrettelse av romerske borgere uten rettssak. Sitat hentet fra: https://en.m.wikisource.org/wiki/Against_Verres/Second_pleading/Book_5 (Lest 18. aug 2025)

[26] Acts: An Exegetical Commentary: Volume 3: 15:1-23:35 Craig S. Keener

Bilder

Figur 1. Filippi (Agoraen i romersk tid)
A Cultural Clash at the Agora in Roman Philippi. Talk of JESUS.
https://www.talkofjesus.com/a-cultural-clash-at-the-agora-in-roman-philippi/

Figur 2. Lictor (romersk rettsbetjent)
Wikimedia Commons: Roman Lictor Clothes.
https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/bd/Roman_Lictor_Clothes.png

Figur 3. Tacitus (byste)
Wikimedia Commons: Tacitus, Wien Parlament.
https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/d/d3/Wien-_Parlament-Tacitus.jpg/1280px-Wien-_Parlament-Tacitus.jpg

Figur 4. Romersk fengsel
Archaeologists Reveal Secrets of Roman Prison That Held Both Christian Saints and Jewish Rebels. Archaeology Magazine.
https://www.archaeology.org/news/9773-210610-roman-prison-jerusalem

Figur 5. Romerske soldater brukt som fangevoktere (relieff)
Wikimedia Commons: Berlin Antikensammlung SK 887.
https://en.wikipedia.org/wiki/File:Berlin_Antik_SK_887_Roman_soldier_relief_01.jpg

Figur 6. Paulus og Silas i fengsel
Illustrasjon av Gustave Doré. Wikimedia Commons.
https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/a/a1/St_Paul_in_prison.jpg