Blekk er en farget væske eller masse som brukes til å skrive, tegne eller trykke på en overflate[1],[2],[3]. Blekkets historie er tett sammenvevet med skrivingens og trykkekunstens historie, og dermed med Bibelens historie.
Blekkets kjemi
Kjemisk sett består blekk av to hovedkomponenter: ett fargestoff og et bærestoff, som transporterer fargestoffet. I tillegg kommer eventuelt andre tilsetningsstoffer[2],[4].
Fargestoffet kan enten være en løsning eller et pigment. I førstnevnte type blir fargestoffet fullstendig oppløst i bærestoffet, som sukker rørt ut i kaffe. I pigmentblekk er fargestoffet små partikler som fordeles ut i bærestoffet, som sandkorn i vann. Det såkalt «dye-baserte» løsningsblekket trenger dypt inn i skriveunderlaget, mens pigmentene i pigmentblekk blir sittende på papirets overflate. Basert på dette klassifiserer blekkprodusentene blekk som enten «dye-basert» eller pigmentblekk[5].
Bærestoffet som transporterer fargestoffet kan være vann, organiske løsemidler som toluen, alkoholer, etylacetat og glykol, eller en vegetabilsk olje som linolje[4].
Eventuelle andre tilsetningsstoffer kan være bindemidler for å feste pigmentpartikler til trykkeoverflaten, midler for å regulere viskositet og tykkelse, konserveringsmidler, midler for å regulere pH, forsinke tørking, regulere skumming, eller hindre bakterievekst, soppvekst og lukt[2].
Blekk designet for ulike skriveredskaper eller trykkemetoder kan ha nokså ulike oppskrifter, og de kan være komplekse miksturer med mange ingredienser[2],[6].
Oldtidens karbonbaserte blekk: sot, planter og dyr
Tidlige svarte blekktyper fra Kina er datert til 2500-3000 f.Kr.[1]. Blekket var et pigmentblekk med karbon fra sot som fargestoff. Karbonet ble blandet med fiskebasert lim eller animalske oljer, og plantebaserte stoffer som indigo fra indigoplanten og kamfer fra kamfertrær[1].
En lignende type blekk ble utviklet for skriving på papyrus i oldtidens Egypt, omtrent 3200 f.Kr. Dette ble laget av lampesot fint fordelt ut i «gummi arabicum», et gummistoff utvunnet fra akasietrær[2]. Utviklingen av disse karbonbaserte blekkene sammenfaller tidsmessig med oppfinnelsen av skriftspråket. Kfarbonbaserte blekk er vanligvis pigmentblekk, da karbon ikke er løselig i vann, vegetabilske oljer eller flertallet av organiske løsemidler.
Oldtidens romere utviklet et blekk kalt «encaustum» fra omtrent 2000 f.Kr. Navnet «encaustum» er opprinnelsen til det engelske ordet «ink»[2]. Blekket ble fremstilt av purpursneglen (Murex) og hadde en purpurrød farge. De romerske keiserne brukte det til å signere dokumenter.
Tidlige blekktyper inkluderer også egyptiske og kinesiske blekk laget av metaller som rust (jernoksid) og kvikksølvoksid, bønner og andre planter, eller sjødyr som blekksprut[2].
Middelalderens jerngallus-blekk: Blekket i det første kjente Nye Testamente
Reaksjonen mellom jernioner og gallussyre har vært kjent siden romertiden, men det første kjente eksemplet på utnyttelse for blekk til skriving er Codex Sinaiticus. Dokumentet inneholder den første komplette kopien av Det Nye Testamente og er skrevet på midten av 300-tallet e.Kr. Videre er Vercelli-evangeliene skrevet med jerngallus-blekk. Dette er en latinsk versjon av evangeliene, datert til andre halvdel av 300-tallet[7].
Jerngallus-blekk var svært populært gjennom hele middelalderen, og kan kjennes igjen på den typiske brunfargen. Jerngallusblekk regnes som et hybridblekk, da det i våt tilstand er en løsning som penetrerer dypt inn i skriveunderlaget, mens det i kontakt med luft oksiderer og danner pigmenter som fester seg på papir-/pergamentoverflaten.
Blekket ble laget av eikegaller, det vil si runde utvekster på eiketrærs blader, knopper eller røtter. Merk at dette ikke er eikenøtter, men en dannelse som skyldes treets forsvarsmekanisme mot angrep fra eikegalleveps. Gallene ble samlet, knust, kokt og satt til mugning. Muggenzymene omdannet løsningen til gallussyre. Denne ble blandet med jernsulfat, og tanninen i gallussyren reagerte med jernsulfatet[1],[8]. Dermed oppsto et komplekst blekkstoff som er uløselig i vann og holdbart mot falming[9].
Gutenbergs oljebaserte blekk
Johannes Gutenberg utviklet den første moderne trykkpressen med løse typer i metall omkring år 1450. Oppfinnelsen gjorde det mulig å kopiere bøker raskt og i stort opplag. Før dette måtte bøker kopieres for hånd, og det kunne ta seks måneder å lage en kopi av Det Nye Testamente[10]. Gutenberg er mest kjent for trykkpressen og å trykke med løse typer, men han bidro også innen utviklingen av blekk. Datidens blekk fungerte dårlig med Gutenbergs metalliske typer. Derfor oppfant han et eget blekk for trykking, ved å varme opp ulike plantebaserte oljer, som linolje og valnøttolje, og blande dette med lampesot [2],[10],[11].
Den første boken som Gutenberg trykket i stort opplag var Bibelen. På Nordisk bibel- og bokmuseum i Nedre Slottsgate i Oslo finnes det utstilt en originalside fra en slik bibel, Gutenbergs såkalte 42-linjers bibel.
Dagens syntetiske blekk
I dag er blekk vanligvis laget av syntetiske stoffer og er såkalt «dye-baserte», det vil si basert på fargeløsninger og ikke pigmentpartikler. Starten på denne typen blekk var oppdagelsen av det petroleumsbaserte stoffet mauvein i 1856, verdens første syntetiske fargestoff. Det var kjemikeren sir William Henry Perkin som gjorde oppdagelsen ved en tilfeldighet, mens han lette etter en kur mot malaria. På starten av 1900-tallet var petroleumsbaserte blekk blitt bransjestandarden. Majoriteten av blekkoppskrifter i dag består av petrokjemiske komponenter[11],[12].
På 1960-tallet ble UV-herding utviklet, en ny teknologi som ved hjelp av ultrafiolett lys herder og tørker et spesialutviklet blekk. Dette foregår maskinelt, under trykking. De siste årene har disse UV-blekktypene, sammen med nye vannbaserte blekk, erstattet noe av de løsemiddelbaserte blekktypene, både av hensyn til kostnader, naturmiljø og ressursknapphet[11]. Mange blekkoppskrifter lages spesielt til anledningen, og det er anslått at mange millioner ulike oppskrifter er i bruk[4].
Såkalt elektronisk blekk eller «E-ink» er oppfunnet og under videreutvikling[13]. Dette er ikke det samme som en digital skjerm, men en teknologi som er basert på et flytende blekk. Teknologien fungerer slik at en overflate dekkes helt av mange små mikrokapsler. Disse er fylt med forskjelligfargede pigmenter som flyter rundt i en gjennomsiktig væske[14],[15]. Et elektrisk signal gjør at ett bestemte fargepigment beveger seg til kapselens overflate, mens andre fargepigmenter beveger seg til kapselbunnen, som er utenfor synsvidde. Slik ser leseren, for eksempel, kun de svarte pigmentene i én kapsel, og kun de hvite i en annen. På den måten kan det dannes tegn, bokstaver, figurer og bilder. Disse kan omorganiseres, forsvinne og oppsto på kommando fra ulike elektriske signaler. Teknologien brukes blant annet i «papirlignende» elektroniske lesebrett som Kindle, og tegne- og skrivebrett som reMarkable. Slike kan være mer behagelige for øyet enn en lysende skjerm.
Referanseliste:
[1] Yacaman, M. J., Martín-Gil, J., Ramos-Sanchez, M.d.C. & Martin-Gil, F. J. (2006). Chemical Composition of a Fountain Pen Ink. Journal of chemical education. 83. 1476-1478. DOI:10.1021/ed083p1476
[2] Sharma, N., Agarwal, A., Negi, Y., Bhardwaj, H., & Jaiswal, J. (2014). History and Chemistry of Ink—A Review. World Journal of Pharmaceutical Research, 3(4), 2096. https://wjpr.s3.ap-south-1.amazonaws.com/article_issue/1404208081.pdf
[3] Nussinovitch, A. (1997). Inks. In: Hydrocolloid Applications. Springer, Boston, MA. https://doi.org/10.1007/978-1-4615-6385-3_16
[4] International Agency for Research on Cancer (1996). Printing Processes and Printing Inks, Carbon Black and Some Nitro Compounds. (IARC Monographs on the Evaluation of Carcinogenic Risks to Humans, nr. 65). https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK424340/
[5] DMT Print GmbH. (2019). Dye vs. Pigment Ink – Comparison. DMT-Print, https://dtm-print.eu/en/pages/dye-versus-pigment.html (Lest 19.3.2026).
[6] Vila, A., Núria Ferrer, Jose F. García, Chemical composition of contemporary black printing inks based on infrared spectroscopy: Basic information for the characterization and discrimination of artistic prints, Analytica Chimica Acta, Volume 591, Issue 1, 2007, Pages 97-105 https://doi.org/10.1016/j.aca.2007.03.060
[7] Aceto, M. & Calà, E. (2017). Analytical evidences of the use of iron-gall ink as a pigment on miniature paintings. Spectrochimica Acta Part A: Molecular and Biomolecular Spectroscopy, volum 187, 2017, s. 1-8, https://doi.org/10.1016/j.saa.2017.06.017
[8] Nasjonalarkivet på Youtube (2024, 27.3.). Hvordan lage jerngallusblekk.
https://www.youtube.com/watch?v=O4w81o1LBb8 (Sett 14.4.2026).
[9] Gebler, A. (2022, 28.3.). What is iron gall ink? A comprehensive guide. Papier & Stift. https://www.papierundstift.com/blogs/blog/was-ist-eisengallustinte-ein-umfassender-leitfaden?srsltid=AfmBOorWl9OSnKuQNoSpmGF7xMb6V6P5qAh3B7saCbkfhX-f5h9VYg0g&shpxid=2046ac55-b7c4-486f-a2db-5241b3408a51 (Lest 19.3.2026).
[10] Forrester, R. (2020). History of Printing – From Gutenberg to the Laser Printer. SSRN Electronic Journal. https://doi.org/10.2139/SSRN.3512249
[11] Robert, T. (2015). «Green ink in all colors» – Printing ink from renewable resources. Progress in Organic Coatings. 77. DOI: https://doi.org/10.1016/j.porgcoat.2014.08.007
[12] Marinović, V. & Ledić, A. (2024). Characterization of Ballpoint Pen Inks. Acta graphica, 32 (3), 139-145. https://hrcak.srce.hr/file/469736
[13] Bonsor, K. (2000, 11.10.). How Electronic Ink Works. HowStuffWorks.com. https://electronics.howstuffworks.com/gadgets/high-tech-gadgets/e-ink.htm (Lest 19.3.2026).
[14] Rabbani, S., A., Ahmed, M, Abdullah & Zahid, H. (2023). E-Ink; Revolution of Displays. MATEC Web Conf. 381 02003. 1st International Conference on Modern Technologies in Mechanical & Materials Engineering (MTME-2023.DOI: https://doi.org/10.1051/matecconf/202338102003
[15] Fang, C. (2024, 1.4.). E-Ink Technology: the Secret Behind Kindle. Illumin Magazine, USC Viterbi School of Engineering. https://illumin.usc.edu/e-ink-technology-the-secret-behind-kindle/ (Lest 14.14.2026).
