Apostlenes gjerninger 17
Paulus og Silas hadde nettopp vært utsatt for mishandling og fengsling uten lov og dom i Filippi, men ble til slutt satt fri (Apg 16:19-40). Deretter dro de videre og kom til slutt til Tessalonika. Her får vi et godt eksempel på den romerske rettsprosessen.
Tessalonika – friby
Tessalonika var hovedstaden i provinsen Makedonia. Byen skilte seg klart fra Filippi, som var en romersk koloniby. Filippi som hadde en sterk romersk identitet brukte latin som hovedspråk og ble styrt etter romersk styresett, også i rettsvesenet. Tessalonika derimot var en friby, der gresk var det dominerende språket. Som friby hadde den en viss grad av selvstyre i juridiske spørsmål. Det juridiske ansvaret ble ivaretatt av byens egne embetsmenn (gresk: Politarker) og en folkeforsamling (gresk: Demos), som begge kunne spille en rolle i offentlige saker. Til tross for dette selvstyret måtte byen i siste instans underordne seg romersk myndighet.
Med dette som bakteppe skal vi nå se nærmere på hvordan Paulus og Silas ble anklaget, og hvordan også Jason, som hadde gitt dem husly, ble stilt til ansvar, slik Lukas fremstiller det i Apg 17.
Forkynnelsen i Tessalonika
Paulus og hans medarbeidere forkynte om Messias og viste at dette var Jesus – noe som bar frukt, men samtidig skapte uro blant jødene i byen. Lukas beskriver hva som deretter skjedde:
«Dette gjorde jødene brennende harme, og de fikk med seg noen fra pøbelen på torget og laget et oppløp som satte byen på ende. De stormet mot huset til Jason og lette etter dem for å føre dem ut til folket.» (Apg 17:5)
Anklager og rettsinstanser
At hendelsen i Tessalonika har rettslige undertoner er helt tydelig. Ifølge Lukas var det jøder som tok initiativet til å anklage Paulus og Silas, men de allierte seg med en flokk «pøbler» fra torget. (Apg 17:5) Det er interessant å merke seg at vi finner paralleller i samtidslitteraturen til hvordan en folkemengde fra de lavere samfunnslag kunne brukes som pressmiddel mot byens ledere. Den greske historikeren og biografen Plutark (ca. 40–ca. 120 e.Kr.) beskriver for eksempel hvordan en mann ved navn Scipio benyttet seg av en slik strategi:
«Da Appius så at Scipio stormet inn på torget, i følge med menn fra de lavere lag og nylig frigitt, men som ofte holdt til der og var i stand til å samle en pøbelflokk og tvinge saker igjennom med rop og tilrop …» [1] (Aemilius Paulus 38.3)
Dēmos – Folkeforsamling
Når Lukas forteller at pøbelflokken hadde som mål å føre Paulus og Silas ut til folket (Apg 17:5), bruker han ikke det greske ordet laos som var det vanlige ordet for folk, men den greske betegnelsen dēmos (δήμος). Ordet viser ikke bare til en tilfeldig folkemengde, men med en viss juridisk og administrativ myndighet.
På Lukas’ tid eksisterte dēmos fortsatt som en formell del av byens styreform, selv om forsamlingen gradvis mistet sin reelle makt og fra begynnelsen av 2. århundre var makten samlet hos utnevnte embetsmenn. [2] Dette viser at Lukas’ omtale av dēmos i Apostlenes gjerninger 17 er begrepsmessig presis og historisk nøyaktig, ikke et produkt av senere forestillinger. Craig Keener kjent for sine omfattende kommentarer til Apostlenes gjerninger og sin inngående bruk av antikke kilder sier om demos:
«Motstanderne deres forsøkte å føre misjonærene frem for dēmos, folkeforsamlingen med både dømmende og lovgivende myndighet. Dēmos var passende i en friby som Tessalonika, der byens embetsmenn ikke stod under direkte romersk tilsyn. De ledende borgere mente at en dēmos lett kunne utnyttes, siden demokratiet var avhengig av den lite sannsynlige påliteligheten hos massene.»[3]
Politarker – Byens embetsmenn
Selv om motstanderne ønsket å føre saken inn for folkeforsamlingen (dēmos), forteller Lukas at de aldri kom så langt, ettersom de ikke fant Paulus og Silas hos Jason. I stedet «slepte de Jason og noen av brødrene med seg til byens embetsmenn [gresk: politarker][4] (Apg 17:6). Craig Keener peker på at det å angripe en motstanders støttespillere var vanlig praksis i den greske verden[5]. Lukas bruker ordet i flertall, noe som er helt korrekt. Det er funnet inskripsjoner som forteller at antallet i Tessalonika kan ha variert mellom tre til fem politarker.
Anklagene
«Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også, og Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus.» (Apg 17:6-9)
Vi finner her to anklager: ordensforstyrrelser og majestetsfornærmelse. C. Keener har en interessant bemerkning til jødenes anklage:
«Hensikten med slike oppsiktsvekkende anklager var ikke å frembringe saklighet; faktisk anbefalte retoriske håndbøker å begynne med personlige karakterangrep, også mot motpartens venner og vitner.»[6]
Ordensforstyrrelse
Å fremme saken som en rent religiøs anklage – noe den i realiteten dreide seg om – ville ikke hatt noen tyngde for en romersk rettsinstans, ettersom slike spørsmål ble betraktet som interne og utenfor statens interesse.[7]
For å gi anklagen større alvor, valgte jødene derfor å gripe til et motiv som tidligere hadde vist seg effektivt i Filippi: ordensforstyrrelse.[8] Tacitus gir et illustrerende eksempel på hvor alvorlig romerne så på slike uroligheter. I Annals 14.17[9] beskriver han hvordan en tilsynelatende bagatellmessig hendelse utviklet seg til oppvigleri, med den følge at det blant annet ble innført forbud mot offentlige samlinger i ti år og at opphavsmennene ble [10]. Slike konsekvenser for de kristne i Tessalonika ville utvilsomt ha vært i tråd med hva de opprørte jødene håpet å oppnå.
Majestetsfornærmelse
For å gi anklagen mot Paulus og Silas størst mulig tyngde, grep jødene til en av de alvorligste forbrytelsene i Romerriket: majestetsfornærmelse (laesae maiestatis). Lukas gjengir anklagen slik: «Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus» (Apg 17:7).
Loven om majestetsfornærmelse var både omfattende og til dels vag. Begrepet kunne romme en rekke handlinger som ble oppfattet som en trussel mot keiserens autoritet og rikets stabilitet. Loven hadde sin opprinnelse i den romerske republikken, men fortsatte å gjelde i keisertiden og ble da stadig utvidet. Særlig under keiser Tiberius. Suetonius beskriver hvordan selv bagateller kunne få dødelige følger når keiserens verdighet ble satt på spill (Tiberius 58). [11]
Straffen var ofte hard, og kunne innebære både eksil og dødsstraff. Når Paulus og Silas ble beskyldt for å forkynne «en annen konge, Jesus», ble det dermed fremsatt en tiltale av største alvor – særlig når dette ble kombinert med anklagen om oppvigleri.
At nettopp denne formuleringen ble brukt, var neppe tilfeldig. Den hadde allerede vist sin effektivitet noen tiår tidligere, da de jødiske lederne lyktes i å få Jesus dømt til døden. Selv om Pilatus ønsket å løslate ham, ble han presset til å handle nettopp fordi anklagen om en annen «konge» truet keiserens autoritet.[12]
Reaksjonen på anklagen
«Både folkemengden og byens embetsmenn ble oppskremt da de hørte dette» (Apg 17:8).
At både folkemengden og byens embetsmenn ble «oppskremt» må forstås i lys av alvoret som lå i anklagen om majestetsfornærmelse (laesae maiestatis). I lys av dette er det ikke vanskelig å forstå reaksjonen i Tessalonika. En slik anklage kunne få konsekvenser langt utover Paulus og Silas: hele byens lojalitet mot keiseren kunne trekkes i tvil dersom man viste seg passiv.
Lukas’ korte bemerkning om at embetsmennene ble «oppskremt» er derfor treffende. De visste at Roma ikke nølte med å slå hardt ned på byer som lot uro og illojalitet blomstre. Den samme frykten kommer også til uttrykk andre steder i Apostlenes gjerninger: i Filippi reagerer myndighetene resolutt for å beskytte byens status som romersk koloni (Apg 16:20–21), mens i Efesos, som vi senere skal drøfte, ble folket manet til ro med henvisning til risikoen for å bli anklaget for oppvigleri (Apg 19:40). Noe annet som vi også må ta i betraktning er det som C. Keener skriver i sin kommentar til det som skjedde i Tessalonika:
«Enda mer truende var slike anklager farlige for Tessalonika, selv som en friby; dersom en by bevisst huset fiender av romersk stabilitet, kunne byen bli irettesatt og miste keiserlige velgjerninger. Tessalonika måtte være forsiktig; tessalonikerne hadde mistet sin administrative hovedstatus under Tiberius og fikk den tilbake bare gjennom Claudius’ inngripen i år 44 e.Kr., trolig rundt fem år før hendelsene som er skildret i disse versene.»
Straffen
«Jason og de andre fikk ikke gå før de hadde stilt en pengesum som sikkerhet» [13] (17:9).
Selv om Tessalonika var en friby med stor frihet til å dømme saker lokalt, måtte de likevel være varsomme så de ikke ble oppfattet som ettergivende overfor påstått oppvigleri. I dette tilfellet hadde de verken Paulus eller Silas i varetekt, bare deres venner, og anklagen var heller ikke bevist. Dermed valgte de en pragmatisk løsning. C Keener bemerker:
«Oppviglere hadde lenge brukt folkemengder for å oppnå sine mål i greske demokratier, og politarkene [embetsmennene i Tessalonika] ville ha en viss erfaring med å håndtere slike taktikker.»[14]
Han fortsetter:
«Ved å motta en garanti fra Jason om at det ikke ville komme mer bråk fra ham eller hans medarbeidere, oppnår politarkene to ting: For det første svarer de konkret nok på folkets krav til å dempe den umiddelbare uroen, og for det andre kan de holde enhver tilstedeværelse som kunne få uroen til å blusse opp igjen, ute av Tessalonika.»[15]
På denne måten viser Lukas at myndighetene tok anklagene alvorlig nok til å berolige folkemengden, men samtidig fant en løsning som ivaretok ro og orden uten å gå til harde straffetiltak.
Oppsummering – Paulus og Silas i Tessalonia
I Tessalonika, en friby med eget selvstyre, ble Paulus og Silas anklaget etter å ha skapt uro gjennom forkynnelsen. Lukas beskriver nøyaktig de juridiske forholdene: motstanderne ville føre dem frem for dēmos, folkeforsamlingen, men endte med å dra Jason og andre til politarkene, byens embetsmenn. Anklagene hadde tyngde i romersk rett: uro og majestetsfornærmelse – «en annen er konge, Jesus». At både folket og embetsmennene ble «oppskremt» viser alvorlighetsgraden; en friby kunne miste sine privilegier om den ble oppfattet som illojal mot keiseren. Løsningen ble at Jason måtte stille sikkerhet (labontes to hikanon, tilsvarende latin satis accipere), en juridisk garanti som roet situasjonen. Lukas’ presise bruk av titler og juridiske uttrykk viser at han kjente både byens styreform og romersk rettspraksis.
Fotnoter
[1] https://lexundria.com/plut_aem/38.3/prr (Lest 29. august 2025)
[2] The Cambridge Ancient History Ed. Alan K. Bowman et al. Second Edition Volume 10. The Augustan Empire, 43 B.C.-A.D. 69. Cambridge University Press 1996 Side 360
[3] Acts: An Exegetical Commentary: Volume 3: 15:1-23:35 Craig S. Keener
[4] For en drøftelse av politarker se …..
[5] Acts: An Exegetical Commentary: Volume 3: 15:1-23:35 Craig S. Keener
[6] Acts: An Exegetical Commentary: Volume 3: 15:1-23:35 Craig S. Keener
[7] Da jødene ønsket at den romerske guvernøren i Korint skulle ta affære mot Paulus, sier guvernøren Gallio: «Hadde det dreid seg om en forbrytelse eller en kjeltringstrek, ville jeg nok tatt opp saken, jøder. Men er det strid om ord og navn og deres egen lov, da får dere ordne opp selv. (Apg 18:14, 15) Dette illustrerer godt at rent religiøse eller interne religiøse stridigheter ikke ble tillagt rettslig vekt, med mindre de utviklet seg til uro eller ordensforstyrrelser.
[8] Mer om alvoret med oppvigleri og uorden i romerriket se …
[9] https://topostext.org/work/200 (Lest 7. september 2025)
[10]For en grundigere kommentar om ordensforstyrrelser i romerriket på Lukas’ tid se …
[11] https://lexundria.com/suet_tib/58/r (Lest 19. september 2025)
[12] «De [jødene] sa: ‘Vi har funnet at denne mannen fører folket vårt på avveier: … han gir seg ut for å være Kristus, altså konge.’ … Pilatus [sa] til overprestene og folkemengden: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.» Men de sto på sitt og sa: ‘Han hisser opp folket i hele Judea med sin lære’ … Pilatus talte da igjen til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri. Men de ropte tilbake: ‘Korsfest! Korsfest ham! … Jesus overga han [Pilatus], så de [jødene]fikk sin vilje.» (Lukas 23:2, 4, 5, 20, 2, 25)
[13] «Stilt en pengesum» her bruker Lukas et interessant gresk begrep «λαβόντες τὸ ἱκανόν [labontes to hikanon] som er en latinisering, cum satis accepissent; … Grekerne adopterte den juridiske bruken fra Roma.. Barrett, C. K. A Critical and Exegetical Commentary on the Acts of the Apostles. International Critical Commentary, T&T Clark, 2004. Kommentar til Apg 17:9)
[14] Acts: An Exegetical Commentary: Volume 3: 15:1-23:35 Craig S. Keener
[15] Acts: An Exegetical Commentary: Volume 3: 15:1-23:35 Craig S. Keener
Bibliografi
Barrett, C. K. A Critical and Exegetical Commentary on the Acts of the Apostles.
Edinburgh: T&T Clark, 1994–1998.
Bowman, Alan K., Edward Champlin og Andrew Lintott (red.).
The Cambridge Ancient History. 2. utg., bd. 10: The Augustan Empire, 43 B.C.–A.D. 69.
Cambridge: Cambridge University Press, 1996.
Cicero. In Verrem 5.2.66.
I: The Verrine Orations. Flere klassiske utgaver (latin/engelsk).
Josefus, Flavius. Antiquitates Judaicae.
Roma / Jerusalem. Standardutgaver: Loeb Classical Library.
Cambridge, MA: Harvard University Press.
Keener, Craig S. Acts: An Exegetical Commentary. 4 bind.
Grand Rapids, MI: Baker Academic, 2012–2015.
Livius, Titus. Ab Urbe Condita.
Standardutgaver: Loeb Classical Library.
Cambridge, MA: Harvard University Press.
Plutark. Aemilius Paulus.
I: Parallelle liv.
Standardutgaver: Loeb Classical Library.
Cambridge, MA: Harvard University Press.
Rapske, Brian. The Book of Acts and Paul in Roman Custody.
Grand Rapids, MI: Eerdmans, 1994.
Sherwin-White, A. N. Roman Society and Roman Law in the New Testament.
Oxford: Clarendon Press, 1963.
Suetonius. De vita Caesarum (The Lives of the Caesars).
Standardutgaver: Loeb Classical Library.
Cambridge, MA: Harvard University Press.
Tacitus. Annales.
Standardutgaver: Loeb Classical Library.
Cambridge, MA: Harvard University Press.
Ulpian. Liber singularis de officio praefecti urbi.
I: Digesta 1.12.1.12.
Justinians Digest. Klassiske juridiske utgaver.
Vincent, Marvin R. Word Studies in the New Testament.
Peabody, MA: Hendrickson Publishers, 1997 (oppr. utg. 1887).
Winter, Bruce W. (red.). The Book of Acts in Its First Century Setting.
Grand Rapids, MI: Eerdmans, 1993–1998.
Bilder
Figur 1. Paulus forkynner i Tessalonika.
Illustrasjon av Gustav Doré.
https://www.meisterdrucke.us/kunstwerke/800px/Gustave_Dore_-_Gustave_Dore_Bible_S_Paul_preaching_to_the_Thessalonians_-_%28MeisterDrucke-616807%29.jpg
Figur 2. Keiser Tiberius (byste).
Wikimedia Commons: Ny Carlsberg Glyptotek.
https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/1/17/Tiberius_NyCarlsberg01.jpg/960px-Tiberius_NyCarlsberg01.jpg
