Bibelen har ikke forlatt mediene

Den har ofte bare sluttet å presentere seg.

Hva har et jentelag i Oppegård, Oljefondet og en norsk KI-forsker til felles? Alle ble forklart i norske medier med fortellinger og uttrykk fra Bibelen. Kartleggingen viser at bibelspråket lever langt utenfor de kristne avisene.

Det var ingen rustning, ingen slynge og ingen slagmark på fotballbanen i Oppegård. Likevel var det David og Goliat lokalavisen hentet frem da et jentelag vant mot en motstander som hadde dominert kampen. Sammenligningen gjorde arbeidet på et øyeblikk: Leseren forsto hvem som var favoritt, hvem som var underdog, og hvorfor seieren var verdt en historie.

David gikk dermed fra saueflokken til slagmarken – og videre inn i lokalidretten. I andre norske medier dukket han opp i entreprenørbransjen, i rettssalen, i teknologidebatten og i striden om formuesskatt. Fortellingen er flere tusen år gammel. Som journalistisk hurtigkode er den fortsatt ung.

Vi lette der Bibelen ikke var hovedsaken

At Bibelen dukker opp i Dagen og Vårt Land, overrasker ingen. Der er kristendom, kirke og tro en del av det redaksjonelle oppdraget. Derfor er disse avisene holdt utenfor kartleggingen. Ikke fordi de er uviktige, men fordi de svarer på et annet spørsmål.

Spørsmålet her var hva som skjer i resten av mediebildet: i riksavisene, regionavisene, lokalavisene og fagmediene. Hvor ofte blir Bibelen navngitt? Hvor ofte ligger den skjult i språket? Og hva brukes de bibelske fortellingene til når saken egentlig handler om sport, penger, politikk eller kunstig intelligens?

For å undersøke dette ble 30 nettartikler fra 16 medier manuelt kontrollert. Artiklene ble publisert fra januar til desember 2025. Utvalget omfatter nasjonale, regionale, lokale og nisjepregede medier.

Utvalget viser hvilke former Bibelen tar når den dukker opp, og hvor bredt den beveger seg i norsk mediespråk.

Nordisk bibel- og bokmuseum har tidligere sett på det samme fenomenet. I samarbeid med Infomedia ble bibelske uttrykk i valgkampen 2021 kartlagt. Da var blant annet «ansikt til ansikt», «alfa og omega» og «kjenne sin besøkelsestid» blant de hyppigste. Denne gjennomgangen flytter blikket fra én valgkamp til et bredere mediebilde – og trekker region- og lokalavisene tydeligere inn.

Utvalget: 30 manuelt kontrollerte artikler fra 16 medier. Ti omtaler Bibelen direkte, fem bruker en bibelfortelling eller person som tolkningsnøkkel, og 15 bruker et fast uttrykk eller en metafor med bibelsk opphav. Utvalget dekker riksmedier, regionaviser, lokalaviser og fagmedier.

Når Bibelen selv er nyheten

I ti av artiklene var Bibelen synlig og navngitt. Bergens Tidende og Dagsavisen skrev om Are Sende Osens podkastprosjekt, som behandler bibelhistorien i en moderne og humoristisk form. Stavanger Aftenblad dekket Bibelen som tema for litteraturfestivalen Kapittel, der både troende og ikke-troende deltakere fortalte om sitt forhold til teksten.

Dagbladet skrev om Donald Trumps presidentinnsettelse, der han ikke la hånden på biblene som ble holdt frem under eden. Den samme avisen omtalte påståtte spor etter Noahs ark. I et VG-portrett ble en strøm av bibelvers en del av beskrivelsen av Runar Søgaard.

Også lokalpressen ga plass til den synlige Bibelen. Oppegård Avis forhåndsomtalte et foredrag med en av oversetterne bak Bibel 2011. Her var ikke Bibelen bare et trosdokument. Den var også språk, oversettelsesarbeid, kulturhistorie og møteplass.

Disse eksemplene viser at direkte bibelstoff ikke er én bestemt sjanger. Bibelen kan være litteraturfestival, presidentritual, personlig kompass, historisk påstand, humor eller lokalt arrangement. Den er både hellig skrift og offentlig kulturstoff.

Når Bibelen er språket – ikke temaet

Det mest interessante skjer likevel når ordet «Bibel» ikke står i sentrum. Halvparten av artiklene i utvalget brukte et fast uttrykk eller en metafor med bibelsk opphav. Religion var ikke hovedsaken. Bibelen lå allerede innebygd i språket som en ferdig modell for å forstå konflikten.

David og Goliat var den vanligste enkeltmetaforen. En liten entreprenør som vant en stor kontrakt, en mann som møtte seks banker i retten, en norsk KI-forsker overfor teknologigigantene og en bedriftseier i strid med staten fikk alle rollen som David. Motstanderen ble Goliat.

Metaforen er effektiv fordi den fordeler rollene før hele saken er fortalt. David er liten, modig og lett å heie på. Goliat er stor, mektig og sårbar for overraskelsen. På få ord får leseren både maktforhold, dramatikk og en mulig helt.

Men bildet er ikke nøytralt. Den som blir kalt David, får sympati. Den som blir Goliat, blir redusert til størrelse og makt. I en fotballkamp er det som regel harmløst. I en rettssak, en skattedebatt eller en politisk konflikt kan metaforen påvirke hvordan vi vurderer partene. Bibelsk kulturarv er ikke bare pynt. Den har regi.

Gullkalven, syndebukken og skriften på veggen

David var ikke alene. Gullkalven dukket opp i økonomi- og politikkstoff. Dagens Næringsliv brukte bildet i en børskommentar om Kongsberggruppen. Stavanger Aftenblad og Dagsavisen brukte dansen rundt gullkalven i tekster om statsbudsjett, oljepengebruk og Oljefondets etikk.

I Andre Mosebok er gullkalven et avgudsbilde israelittene lager mens Moses er på Sinai. I moderne mediespråk er fortellingen ofte borte, men anklagen er igjen: Noe materielt har fått for høy verdi. Penger, avkastning eller suksess har tatt plassen til moralske hensyn.

Syndebukken bar folkets skyld ut i ødemarken i Tredje Mosebok. I dagens avisspråk er ritualet borte, men mekanismen er lett å kjenne igjen. En person blir gjort ansvarlig for mer enn sin egen del. I utvalget ble uttrykket brukt om politiske roller og karikaturstriden.

Skriften på veggen beholdt også sin gamle funksjon. I Daniels bok varsler den at kong Belsasars tid er ute. I Finansavisen ble uttrykket brukt om tegn i eiendomsmarkedet. I fagtidsskriftet Bok & bibliotek ble det en moralsk appell om å reagere på krigen i Gaza. Tegnene er synlige. Spørsmålet er om noen vil lese dem før det er for sent.

Disse uttrykkene fungerer fordi de rommer mer enn en definisjon. De gir oss en scene, en rollefordeling og en moralsk temperatur. Hvem er liten og stor? Hva blir dyrket? Hvem får skylden? Hvilke varsler blir oversett? Hva må et menneske bære?

Derfor må lokalavisene med

En kartlegging av Bibelen i norske medier blir fattigere hvis den bare ser mot de største redaksjonene. Lokalavisene viser hva som skjer når de store fortellingene møter små steder, konkrete mennesker og hendelser leserne kjenner igjen.

I Oppegård Avis møtte David og Goliat hverandre på fotballbanen. I den samme avisen ble bibeloversettelse til en lokal kulturhendelse på Sofiemyr. Hinna Avis skrev om barn som møtte fortellingen om den barmhjertige samaritan. Trollheimsporten omtalte trosopplæring med Noahs ark og fastelavn.

Her finnes to bibler side om side. Den ene er sekularisert og dramatisk: David og Goliat gjør en kamp større. Den andre er konkret og religiøs: Noah, samaritanen og bibeloversetteren kommer inn i lokalmiljøet gjennom kirke, barn, foredrag og frivillig arbeid. Den samme leseren kan møte David på sportsplassen én uke og Noah i kirken den neste.

Fire tydelige lokalavisartikler er for lite til å beskrive hele lokalpressen. De er likevel nok til å vise hvorfor den ikke kan utelates. Riksmediene viser de store debattene. Lokalavisene viser hvordan kulturarven faktisk lander.

Språket kan huske det vi har glemt

En leser trenger ikke å vite at syndebukken kommer fra Tredje Mosebok for å forstå ordet. Man trenger ikke å kjenne fortellingen om skriften på veggen i Daniels bok for å skjønne at uttrykket varsler at noe går mot slutten. Og man kan forstå David og Goliat uten å kunne gjenfortelle hele kampen i Første Samuelsbok.

For Nordisk bibel- og bokmuseum går dette rett inn i museets oppdrag: å vise hvordan Bibelen har påvirket språk, kultur og samfunn. Uttrykkene kan undersøkes som kulturhistorie, uavhengig av leserens eget livssyn. De viser hvordan en tekst kan miste den synlige merkelappen og samtidig beholde sin kraft. Bibelen kan bli mindre synlig som religiøs autoritet, men fortsatt være virksom som språk, fortellingslager og kulturelt minne.

På Nordisk bibel- og bokmuseum kan besøkende se mange av uttrykkene samlet på ordtavler. I mediene ser vi dem i arbeid.

Når en journalist skriver «syndebukk», følger et gammelt ritual med inn i setningen. Når en kommentator advarer mot en gullkalv, følger kritikken av avgudsdyrkelse med. Når en lokalavis setter David opp mot Goliat, følger forventningen om at den lille kan overraske den store. Kapittel og vers er borte. Handlingen er igjen.

Dette reiser også nye spørsmål. Forstår yngre lesere de samme bildene? Vet journalister hvor uttrykkene kommer fra? Og hva skjer når en bibelsk metafor velger helten og skurken før leseren har vurdert alle fakta? Her møtes språkforskning, medieanalyse og bibelhistorie.

Et øyeblikksbilde – og en begynnelse

Utvalget gir et øyeblikksbilde av hvordan Bibelen beveger seg gjennom norske medier, fra de største riksavisene til små lokalaviser. Det viser både den synlige Bibelen og sporene som ligger skjult i språket.

Det svarer også på et grunnleggende spørsmål: Hva skal vi lete etter? Svaret er at vi må lete både etter Bibelen med stor B og etter språket som har glemt å oppgi kilden. Vi må lete i kulturstoffet og i politikken, i næringslivet og i idretten, i riksavisene og i de små lokalavisene.

For Bibelen dukker ikke bare opp når noen skriver om tro. Den dukker opp når en liten aktør møter en stor, når penger blir dyrket, når skyld skal plasseres, når faresignalene står tydelig foran oss, og når et menneske må bære en tung bør.

Bibelen har ikke forlatt mediene. Den har ofte bare sluttet å presentere seg.